Av Vidar Norberg
Da Jesus var død og ble tatt ned av korset, ble Han svøpt i et linklede og lagt i graven. Linklede var etter alt å dømme en del av den jødiske bregravelsestradisjon.
–Det nye testamente forteller at Jesus ble svøpt i linklede, sier kurator Efrat Assaf-Shapira ved Israel Museum i Jerusalem.
Evangeliene forteller om Jesu linklær.
«Så kjøpte Josef et linklede, tok Jesus ned og svøpte Ham i linkledet. Han la Ham i en grav som var hogd ut i berget, og veltet en stein for inngangen til graven». (Markus 15, 46, Lukas 23, 53)
«Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt Ham. Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, og at svetteduken, som hadde vært på hodet Hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv.» (Johannes 20, 1–7)
–Vi vet ikke hva slags klær Kristus ble pakket inn i. Spesielt lin ble benyttet til likklær. De kunne også være av bomull og silke, men måten de utformes på, endrer seg fra kultur til kultur opp gjennom historien, konstaterer Assaf-Shapira.
De dødes klær
–Israel Museum har over 10.000 klesplagg. Et av dem er et linklede fra Ein Gedi som er fra det første århundre etter vår tidsregning. Dette vet man fordi det var knyttet en knute på den ene skulderen. Nå vises en utstilling som forteller om likklærnes jødiske historie. Slike klær skulle følge de døde i graven. De skulle være kledd for evigheten eller i det minste til de dødes oppstandelse, går det frem av en pressemelding fra Israel Museum.
–Det var også vanlig at man etter sin død ble kledd i klær som man tidligere hadde brukt. Det kan for eksempel være en brudekjole, en kittel eller et festantrekk. Man vet for eksempel at også kvinner har benyttet tallit-mønster på sine gravklær. I dag er ikke dette vanlig.
Som eksempel på hvordan skikkene har utviklet seg, forteller Assaf-Shapira at i Sveits var det vanlig for kristne kvinner å dekke hode og ansikt. Dette ble også en modell for tyske jøders gravklær. Museet har også en slags kappe over halvkappene som forsvant helt på 1600-tallet. Derfor forteller likklærne også ganske mye om mote og geografi i tidligere tider.
Israel Museum har flere klesdrakter fordi immigranter brakte dem med seg. På en av veggene henger en dødsdrakt som er en gave fra Det jødiske samfunn i Göteborg.
–Likklær var på en måte litt hellig fordi de ligner klesdrakten til ypperstepresten. I oldtiden ble folk gjerne begravd i sine egne klær, de rike i litt finere klær.
Hellig plikt
–Å bry seg om de døde er en ærefull plikt i jødedommen, for man kan ikke få noe tilbake fra de døde. Begravelsesbyråene tar i dag seg av alt, vask av den døde og klær til den døde. De tar også vare på familien. Det er flere begravelsesbyråer i Jerusalem. Skikkene er ulike og handler ofte om hvor man kommer fra, sier kurator Efrat Assaf-Shapira.
Museet har også med prøver fra en kunstner som lager likklær på bestilling. En mann fikk en innerdrakt, pluss en dødskledning til ytterbruk som han kan vise seg i før han dør, for noen vil bli begravd i klær som de har båret i sitt liv.
–Er det kremasjoner i jødedommen?
–Det forekommer, men det er sjeldent, sier Efrat Assaf-Shapira.
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 4/2023
Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il