Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): I Johannes’ evangelium kap.13 leser vi om Jesu siste kveld sammen med de tolv apostlene. De var samlet til påskemåltidet.
Det skulle være en gledesstund for Jesus og Hans venner. Men, det var som en mørk sky lå over dem. Jesus visste hva som var i ferd med å skje. Blant dem var det en som skulle forråde Jesus til fienden. Satan hadde allerede inngitt Judas Iskariot i hjertet at han skulle forråde sin Mester.
Johannes ser det for seg når han skriver sitt evangelium. Jesus reiser seg fra måltidet, Han legger av seg klærne og binder et linklede om seg. Han tar et vaskefat og vasker disiplenes føtter og tørker dem med linkledet. (Joh.13,4ff)
Kan du se dette for deg? Det er viktig å legge merke til detaljene vi leser. Jeg ser for meg Jesus og apostlene rundt bordet, de lå til bords på benker og støttet seg opp til hverandre. Johannes lå opp mot Jesus.
Hva var det som skjedde?
Jesus kommer til Simon Peter. Han trekker føttene til seg. Han spør: «Herre, vasker du mine føtter?» Han forstår ingenting av det Jesus gjør. Det vet Jesus og sier: «Du skal skjønne det senere.» Peter er mer forundret og protesterer: «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!» Men Jesus sier til ham at dersom Han ikke får gjøre det, har de ingenting sammen. Peter snur helt om: «Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!»
Etter fotvaskingen sier Jesus til dem: «Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere.» (Joh.13,13–15)
Jesus har gitt oss et forbilde. Det er Jesu grenseløse kjærlighet vi ser for oss. Det er en kjærlighet som aldri tar slutt. De som var sammen med Jesus, var forskjellige til sinns. Også Judas Iskariot var der. Først senere avslørte Jesus ham. Men også han ble gjenstand for Jesu kjærlighetshandling. Jesus gjorde som Han lærte sine: «Elsk deres fiender.»
Herren sier: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» (Jerm.31,3)
Denne kjærligheten falmer ikke, er ikke ustadig, men er alltid brennende. Vi leser i begynnelsen av Joh.13 at Jesus elsket sine til det siste. Selv når Han ble sviktet av sine sovende disipler i Getsemanehagen, var Hans kjærlighet mot dem like sterk. Også Peter, som fornektet Ham så ynkelig, fikk hilsen fra den oppstandne Jesus.
Hvordan er det med oss når vi blir sveket av våre nære? Tar vi hevn, blir vi bitre, eller kan vi rekke ut en tilgivende hånd? Har vi Jesus som forbilde, blir det som er vanskelig, lett.
