Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEHISTORIE): Sokneprest Stein Henriksen (1922-2011) ble godt kjent med Finnmark. Der hadde han forskjellige gjøremål i ca. 14 år, frem til 1967. I denne tiden ble det mange havreiser som prest.
Han var en bauta for bibeltroskap. Han var også formann 13 år i AKF –Akademiet for Kristen Folkeopplysning. http://www.kommentar-avisa.no/ På grunn av den økende avkristning av Den norske kirke, meldte han seg ut i 2001. Han gjorde riktig! Etter siste bispetilsetting i Bjørgvin i 2023, er det mange som ser at Den norske kirke IKKE er en kristen kirke.
Henriksen besøkte Kautokeino i 1999.
Henriksen levde og åndet for Guds Ords ufeilbarlighet. Denne tilliten til Skriften kom klart til uttrykk under stevnegudstjenesten i Kautokeino. Foruten språkene engelsk og tysk fra gymnaset, vedlikeholdt han mye av bibelspråkene som var innbefattet i teologisk embetseksamen, nemlig gresk (NT), hebraisk (GT) og latin. Han hadde stor utholdenhet i språkarbeidet som førte til en omfattende hebraisk ordbok for Det gamle testamentet. Ordboken ble skrevet med klar håndskrift, men overført til data så lenge helsen tillot det. Henriksen arbeidet med boken periodevis i omkring 20 år.
Utdannelsen tok Henriksen ved Menighetsfakultet i Oslo. Han ble cand.theol. i 1951. Praktikum gjennomførte han året etter. På den tiden var MF en bibeltro presteskole. Liberalteologien ble merkbar på 1970 tallet da Carl Fr. Wisløff valgte å søke avskjed fra sitt professorat. Fra 2014 kan vi si at MF er tapt for bibeltroskap. https://www.dagen.no/meninger/tapet-av-menighetsfakultetet/
Henriksens CV forteller at han i 1953 ble lærer ved Den samiske ungdomsskole i Karasjok. I 1955 begynte han som predikant i Norges Samemisjon. Han kom inn i den geistlige stand i 1956, da han ble ordinert til vikarprest i Nord-Hålogaland. Det var fire år etter at Hålogaland bispedømme ble delt i to. I 1958 ble han residerende kapellan i Tana med bopel i Berlevåg, på den nordvestlige delen av Varangerhalvøya. – I 1960 ble han sokneprest i Lebesby med bopel i Kjøllefjord. Han tok i 1963 presteeksamen i samisk. Han bodde i Kjøllefjord til 1967, da han ble sokneprest i Fosnes. Han var også fungerende prost i Ytre Namdal.
Stein Henriksen døde i 2011, 88 år gammel. Hans tilmålte tid var til ende. Han ble stedt til hvile fra Spangereid kirke i Agder 10. mai 2011. I følge bispevedtak i Dnk, er det i dag ikke plass for slike bibeltro prester som Henriksen.
Kirkestevne i Kautokeino 1999
Den ubibelske kurs for Den norske kirke ble som kjent staket ut på bispemøtet på midten av 1990 tallet. Det var sterke personer og pressgrupper som hadde sine talspersoner blant biskopene. Det var slike biskoper som kjørte sine egne løp. De hadde sin «egen embetsmessige forvaltning», og deres «konservative» kolleger ble etter hvert handlingslammet. Det ble dermed ingen splittelse i kollegiet. Flertallet gikk etter hvert over til mindretallets syn, til de liberales teologi. Dokumentasjon om dette kommer frem bl.a. i Altaposten, lørdag 22. mai 1999, av biskop Olav Skjevesland. Liberale biskoper ble utnevnt av forskjellige regjeringer. Slik ble den liberale kursen fastlagt for fremtiden.
Nå i 2023 har kanskje Dnk inntil videre fastsatt sin teologi? Mennesketanker har rasert og tømt Dnk for bibeltroskap. Verdens barn har overtatt. Bibeltroskap er nesten blitt et skjellsord. Den nye kvinnelige biskopen svarer ja til å vie likekjønnede par. Hun vigsler LHBT personer som prester. Det vil si: lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Hun ordinerer også samboere som prester. Spørsmål om samlivsform er dermed uvesentlig. Om dagens abortlov sier hun at den er et realistisk, tjenlig kompromiss. https://www.ba.no/trioen-kjemper-om-a-bli-ny-biskop-en-av-dem-vier-ikke-homofile/f/5-8-2120533 (Bergensavisen 20. januar 2023).
Etter bispemøtet i 1995 hadde det bibeltro kristenfolk mindre og større samtalemøter mange steder. Blant annet i Kautokeino. Hovedspørsmålet var veien videre? Det skulle vise seg at folk som tidligere hadde vært tilsluttet Dnk, etter hvert dannet menigheter/forsamlinger på forskjellige steder. En viktig lov for det lavkirkelige bedehusfolk kom i 1913: Da ble det lovlig å feire nattverd uten at det var presten som forrettet, noe som var en stor seier for de lavkirkelige organisasjonene innenfor Den norske kirke. Se: https://www.dagen.no/okategoriserade/kampen-for-fri-nattverd/ Kampen for fri nattverd er heldigvis tilbakelagt, men kan tjene som eksempel på hvilke absurde følger sammensmeltingen av kirkelig og statlig makt har hatt i norsk kirkehistorie.
Finnmarkshilsen viser her noen bilder fra et stormøte på evangelisk-luthersk grunn i Kautokeino.
Tilreisende sokneprest emeritus Stein Henriksen (1922-2011) var en av talerne. Det var ingen som sovnet under hans preken. Forsamlingen fulgte med i Henriksens klare tale om forfallet i Den norske kirke. Etter hvert som biskopene har åpnet slusene for tillateligheter imot Guds ord og bud, er det nå fritt frem for «alt». Det er også åpnet for skilsmisse og gjengifte for biskoper, mens en biskop fortsatt er i tjenesten.
Etter bispemøtet i 1999
Olav Skjevesland, Agder biskop
Biskopenes ekstraordinære vårmøte, som ble avsluttet torsdag, hadde to saker på dagsordenen: Kosovo-situasjonen og spørsmålet om homofile samboendes adgang til kirkelige stillinger. Den sistnevnte saken var møtets opprinnelige foranledning, i det Kirkerådet hadde bedt biskopene om å klargjøre sin holdning til hele ansettelsesspørsmålet, etter at Hamar biskop den 1. februar gjeninnsatte Siri Sunde i prestestilling.
Kosovo-situasjonen – som nå langt overgår alle andre «saker» i alvor og skjebnetyngde – hadde imens blitt så presserende at det var umulig for Bispemøtet å forbigå den i taushet. Jeg mener at Bispemøtet torsdag leverte en uttalelse om Balkan-situasjonen som er verd et studium. Faren er at vår Kosovo-tekst vil drukne i debatten om den saken som i det følgende skal kommenteres nærmere:
Når Bispemøtet enda en gang måtte ta opp «homofili-saken», skyldtes det altså Hamar biskops brudd med Kirkemøtets vedtak fra 1997. Det fastsatte som kjent at homofile samboende ikke gis adgang til stillinger som krever kirkelig vigsling. Dette lojalitetsbrudd fulgte etter at Siri Sunde først hadde brutt sitt løfte til biskop Köhn om at hun ville tre ut av tjeneste dersom hun inngikk partnerskap.
Disse hendelser i Hamar bispedømme utfordret Kirkerådet, som er Den norske kirkes «regjering» mellom de årlige kirkemøtene. For Kirkerådet opplever, forståelig nok, at selve Kirkemøtets autoritet og legitimitet er satt på spill gjennom det lojalitetsbrudd som er begått.
Hamar biskop var bare for ett og et halvt år siden i Bispemøtet med på følgende uttalelse om den kirkelige ansettelsespraksis:
» – det ville være til skade for kirken om ulikt syn skulle føre til ulik praksis. Hensynet til menighetene tilsier at det bør være felles ordninger. Bispemøtet vil derfor samlet oppfordre til respekt for de retningslinjer Kirkemøtet vedtar, og biskopene vil selv respektere Kirkemøtets beslutningsmyndighet».
Etter en så sterk selvpålagt lojalitetserklæring, er det nærmest ufattelig at biskoper finner å kunne løpe fra sine ord. Da biskopene kom sammen tirsdag, var det i et lite håp om at hele kollegiet – etter noen ukers besinnelse etter marsmøtet – på nytt ville forplikte seg på Kirkemøtets vedtak i 1997, og således la Siri Sunde-saken forbli et isolert enkelttilfelle. Men slik gikk det ikke. Fire biskoper ønsket å drive homofilisaken videre. Bispemøtet sprakk.
Situasjonen er altså: Flertallet (Ø. Larsen, F. Wagle, O. Bondevik, O.D. Hagesæter, E. Baasland, O.C. Kvarme og undertegnede) har bekreftet sin lojalitet mot den praksis Kirkemøtet har fastlagt. Et mindretall har dissentert (R. Köhn, G. Stålsett, S. Osberg og O. Steinholt). Ved dette har de sagt seg løs fra det tilkjempede kompromiss fra 1997.
Dermed er det i Den norske kirke definitivt inntrådt en splittelse i synet på et aktuelt etisk spørsmål, og i de forvaltningsmessige konsekvenser av dette. Flertallet har overfor Kirkerådet bekreftet sin støtte til 1997-vedtaket av tre grunner:
- Vi mener det er teologisk riktig: Sammen med de store kirker ute i verden forstår vi Skriften slik at den ikke legitimerer homofilt samliv. De som dissenterer i Bispemøtet gir, etter flertallets oppfatning, en villedende sjelesorg i det aktuelle spørsmål.
- Vi respekterer vedtatte ordninger, bestemt av kirkens øverste organ, Kirkemøtet.
- Vi slår vakt om enheten i kirken. Biskopene har gjennom sin ordinasjon og instruks blitt pålagt å verne om samholdet i kirken. Dette moment har med stigende styrke blitt betont i økumenisk teologi om bispeembedet de senere år.
Det alvorligste i denne saken er, når alt kommer til alt, ikke de rent ordningsmessige forhold. Det mest foruroligende i situasjonen er den uklarhet som er kommet inn i kirkens forkynnelse og sjelesorg. En kirke som taler med to tunger, mister troverdighet. Og her dreier det seg, etter mitt syn, om en sak som ikke kan puttes i samme teologiske skuff som temaet kvinnelige prester og skilsmisse/gjengifte.
For å anvende elementær logikk:Homofilt samliv kan i følge Skriften ikke være både rett og galt. Det er uheldig at kirken splittes slik den gjør i denne saken. Kirken er – delvis selvforskyldt – blitt drevet til å sette fokus på andre spørsmål enn de sentrale evangeliske, og det på terskelen til et nytt århundre, hvor andre temaer krever vår fulle oppmerksomhet! Og menigheter og kolleger føres inn i konflikter utløst av denne saken.
Men uten tvil er denne saken mest belastende for dem som her berøres eksstensielt: ungdom og voksne, foreldre og lærere, søsken og familie. Jeg vedgår at jeg opplever det ytterst vanskelig å skrive om dette tema slik at det kan oppfattes troverdig og båret av empati. Men det er verdt å merke seg at både flertallet og mindretallet i Bispemøtets uttale. «Bibelen sier at hvert menneske er skapt i Guds bilde. Ikke noe menneske er mindreverdig i Guds øyne.»
Vanskeligheten overfor mange homofile er å kommunisere dette, og samtidig hevde, slik flertallet gjør, at homofilt samliv er «i strid med Guds ord og vilje». Kirken har – og har hatt – mange homofile i sin tjeneste. Det saken står om nå, er om homofile samboende kan gis adgang til stillinger som krever vigsling i kirken, med de særskilte krav til tro og liv som følger med dette.
Kirken er ikke «mot homofile», slik det ofte summarisk hevdes. Men kirken må – også i det aktuelle spørsmål – følge Skriftens veiledning, som er øverste norm for lære og liv.Det inngår i min tro på Gud som Skaper og Far at han, gjennom de bud han har åpenbart, peker ut den beste vei for oss. I den livssituasjon hver og en av oss er satt.
Artikkelen er hentet fra Altaposten, lørdag 22. mai 1999.