Angående bispevigslingen av Børre Knudsen i 1997 – samt beskyldninger om brune krefter og falske brev
Av Olav Berg Lyngmo
(KRONIKK): Å skjelne mellom kirkens ordninger og kirkens bekjennelse er viktig for både lærd og ulærd. Kommer det her til kollisjon, står Bibelen og bekjennelsen over ordningene. Det lærer vi i De lutherske bekjennelsesskrifter, Augustana artikkel 28. Når kirkens tjenere – i dette tilfellet en biskop – lærer vrangt, som å si at å leve i homofilt parforhold ikke er synd, da har en menighet en befaling fra Gud som forbyr å adlyde ham. Matt 7,15: «Vokt dere for de falske profeter.» – Prest og biskop er kalt av kirken til å forkynne Guds ord klart og rent i lov og evangelium. Det vil si: Kalle til omvendelse fra synden og til tro på evangeliet om Jesus Kristus. Når det ikke gjøres, er det en menighets plikt å si ifra om at en fraber seg en slik biskops tilsyn. Det var det vi gjorde i Kautokeino da vi innsatte Børre Knudsen til biskop, for han talte klart og tydelig Guds ord i lov og evangelium, og brukte løse- og bindenøkkelen, slik som Bibelen lærer det. For et tilsyn må en menighet alltid ha, skal det fungere riktig. Det var jo dette Den norske kirke bekjente under krigen i bekjennelsen «Kirkens grunn». Der var det et helt klart oppgjør i forhold til nazistenes kirkestyre. Biskop Børre Knudsen så helt klart parallellen til denne bekjennelsen når det gjaldt abortloven og andre ugudelige lover. Han ville at kirken skulle lære at Gud er Herre i begge regimentene – det verdslige og det åndelige. Dette var helt veiledende for biskop Børre Knudsen. Vi ser i dag hvor stor forvirringen er blitt, når en ikke vil omvende seg fra vranglære og holde seg til Guds klare ord og bekjennelse. Derfor er Den norske kirke blitt en vranglærende kirke. Biskopene er ikke tilsynsmenn slik Guds Ord krever.
Det var sokneprestene i Kautokeino og Gamvik (Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen, red. anm.) som ble avskjediget. Begge var embedsmenn https://no.wikipedia.org/wiki/Embedsmann og lærte slik de hadde lovet ved sin ordinasjon, «å forkynne Guds ord klart og rent, som det er oss gitt i den hellige skrift og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse». De to ble suspendert med påfølgende rettsaker. Biskoper, derimot, som vendte seg bort fra sannheten i Guds Ord, fikk fortsette med vranglære. De gjorde nye «fremskritt» etter hvert.
De biskoper som ville holde fast på kirkens gamle lære, protesterte, men ble helt tause etter hvert. Ingen teolog som står fast på Guds Ord blir biskop i dag i Den norske kirke: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9OmQKE/kirken-boer-moete-samfunnets-avkristning-med-mer-motstand
Begge prestene ble avskjediget på grunn av bispevigslingen, og på grunn av falske brev som biskop Steinholts venn(er?) produserte. De falske brev, tilståelser og politirapport foreligger. Sannheten ble fortiet, og løgnen vant frem i norsk rettsvesen. Les videre!
Bispemøtevedtaket våren 1995 var splittende. Bispemøtets mindretall på tre fikk lov til å arbeide for et ubibelsk samliv som absolutt ikke har dekning i Guds Ord. Etter kort tid fikk bispemøtets tre medlemmer enighet i hele kollegiet. I brev til KUF av 18.07.1997 fremhevet biskop Finn Wagle at biskopene måtte få «egen embetsmessig forvaltning.»
Frafallet fra Skriften i bispekollegiet førte til at flere brøt med statens biskoper. Derfor ble den avsatte bibeltro soknepresten i Balsfjord, Børre Knudsen kalt til «mot-biskop» av prester, valgmenigheter og menighetsråd. Bispevigslingen fant sted i Den norske kirke i Kautokeino, 6. april 1997. Oppskriften til bispevigslingen ble hentet fra De lutherske bekjennelsesskrifter, Konkordieboken: Martin Luther (1483-1546) sin nære medarbeider Johannes Bugenhagen (1485-1558), kom fra Wittenberg til København i juli 1537 og ble i Danmark i to år. Bugenhagen var ikke biskop. I 1537 innsatte han lutherske biskoper (kalt superintendenter) for Danmark-Norge. Den samme handling skjedde i Kautokeino. Den avsatte sokneprest Børre Knudsen ble vigslet til biskop av sokneprest Per Körner, som altså ikke var biskop.
Det var Den norske kirkes biskoper, unntatt Odd Bondevik i Møre, som ba statsminister Kjell Magne Bondevik og kirkestatsråd Jon Lilletun (KrF) om å gå til suspensjon med påfølgende rettsaker av de to embedsmenn. Det hører med til helhetsbildet at flere bibeltro prester i Den norske kirke er blitt avsatt og har mistet presterettighetene. Men aldri er liberale prester blitt avsatt. Utro tjenere kan derimot få prestetjenesten tilbake: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5V64Ee/kan-faa-jobben-tilbake
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/e18B89/kohn-gjeninnsatte-helge-hognestad
Å avskjedige prester som var embedsmenn var mer langtrukket enn å avsette dagens prester som tilsettes i landets bispedømmeråd. I Grunnlovens §22 foreskrives det hvordan staten kan avsette embedsmenn. Prestene vant i herredsretten, men staten anket etter ønske fra biskopene, til Lagmannsretten etter at ankefristen var gått ut. Det er forskjell på «kong Salamo og Jørgen hattemaker». Köhn (fra februar 1993) og Stålsett (fra mars 1998) kunne i fred og ro ordinere/innsette homofile samboende prester. Biskoper kunne iallfall den gang avskjediges uten dom (Grl. §§ 22). Kameraderiet og det kollegiale samholdet i bispekollegiet var for sterkt til at noen skulle foreslå avskjed. Da valgte man heller å ødelegge hele Den norske kirke.
1: Børre Arnold Knudsen, 1937–2014. 2: Peter Beyerhaus, 1929–2020, Tyskland. 3: Gunnar Brustad, 1909–1999, predikant i Norges Samemisjon i mange 10år. 4: Generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon, Axel Remme, f. 1930. 5: Olav Berg Lyngmo. 6: Halvar Sandell, Helsingfors. 7: Arne Thorsen. 8: Per Kørner, 1936–2018. 9: Ludvig Nessa. 10: Nils Borge Teigen. 11: Ragnar Andersen. 12: Odd Sverre Hove. 13: Per Nielsen, 1920–2017. 14: Jørgen Saaghus, 1923–2001. (Foto:SVS).
Falske brev og brune krefter
I 1997 kom det første av flere falske brev til en mann i Kautokeino. Brevene var skrevet som om de kom fra det bibeltro bedehusfolk. Men forfatteren og mottakeren viste seg å være en og samme person, en av biskop Steinholts medarbeidere. Samtlige brev ble oppklart før avskjedssaken kom opp i Lagmannsretten i Tromsø. Men under rettssaken ble ikke brevene nevnt med et eneste ord. Der ble det sagt at hvis brevsaken ble nevnt, kunne avskjedssaken mot prestene bli «forsterket». Brevene ble altså ikke nevnt, sikkert fordi saken var så grotesk. Jeg tror heller at brevene kunne skade kirkens øverste embedsmann, nemlig Ola Steinholt. Samtlige anonyme brev, dokumenter og tilståelser er skannet og tatt godt vare på. Dette materiale kan brukes for den som ønsker å skrive om den mørke kirkehistorien i Finnmark.
Det er kanskje bare i Den norske kirke at et slikt oppklart falskneri kan forties? Brevene var ment som støtte til biskop Steinholt i den kommende avskjedssaken. På en verdslig arbeidsplass hadde et slikt bedrag aldri blitt akseptert.
Høsten 1997 var det valg til nytt menighetsråd i Kautokeino. Det menighetsrådet som ble valgt var helt imot Steinholts liberale syn i homofilisaken. Valgresultatet kom som et sjokk på bispekollegiet. Steinholt skrev brev i desember 1997 der han beskyldte soknepresten for å ha brukt «uredelige midler». Steinholt skrev bl.a.: «Dersom du tror at du i det lange løp kan tjene en god sak med uredelige midler, er du ute på farlige veier!» Steinholt konkluderte med at menighetsrådet var ulovlig valgt.
Menighetsrådsvalget ble etterforsket, men ingen ting tydet på juks og fanteri. Steinholt skrev brev til Departementet og spurte om det fantes lovhjemmel som kunne fjerne menighetsrådet, men det fantes ikke. Det lovlig valgte menighetsrådet trakk seg ikke. Det trådte i kraft 1. januar 1998, og på deres første møte brøt menighetsrådet med Nord-Hålogaland biskop. Dette var noe helt nytt i norsk kirkehistorie. Noe slikt hadde aldri hendt tidligere. Dermed sto menighetsrådet, kirketolken og soknepresten på lik linje. Menighetsrådet anmodet soknepresten å ha gudstjeneste 8. mars 1998 i Láhpoluoppal kapell, nesten 45 kilometer fra kirkestedet Kautokeino. Dette var samtidig med Steinholts visitasgudstjeneste i Kautokeino kirke. Menighetsrådet ville ikke møte Ola Steinholt. I forkant hadde Steinholt innkalt menighetsrådets varamedlemmer. Aslak Persen Bals var kommunal representant i menighetsrådet. Han spurte med hvilken lovhjemmel Steinholt kunne innkalle varamedlemmene til et møte, når menighetsrådet hadde brutt med biskopen? Dette førte til at det ikke ble noe «menighetsrådsmøte» slik Steinholt ønsket. Senere, i Lagmannsretten kom det frem at den falske brevskriver stilte seg til disposisjon å lede et midlertidig råd inntil nytt menighetsråd ble valgt. I Nordlys nettutgaven av 15. mars 1999, skrev journalist Mona C. Mathisen om biskop Ola Steinholt: «Han undrer seg over om Nordlys vil la seg bruke av det han kaller de «brune kreftene» til å sette fokus på saken.» Bedehusfolk i Kautokeino rakk å ta kopi av oppslaget, før Nordlys fjernet saken fra nettet.
Kautokeino menighetsråd besøkte i april 1998 Kirkedepartementet og statsråd Jon Lilletun (KrF). Menighetsrådet ble invitert til å bo hos professor dr.theol. Arvid Tångberg under oppholdet. Han var leder av FBB. Men det var også et annet separat hemmelig møte med Lilletun. Det var med den falske brevskriveren. Uten tvil ble de falske brevene vist frem. Brevene skulle få fortgang i avskjedssaken. Det ble også fortgang i Den norske kirkes homofiliteologi. I mars 1998 ble Gunnar Stålsett utnevnt til Oslo bispestol. Han fikk fortgang i bispekollegiets mindretall fra 1995.
I juli samme år ble prestene i Finnmark suspendert i påvente av en farse i norsk rettsvesen. Saken ble avgjort i Lagmannsretten, og den ble slik biskopene ønsket. Høyesteretts kjæremålsutvalg, som det den gang het, avviste å se nærmere på saken.
Biskop Steinholt holdt frem hvor viktig det var å få soknepresten i Kautokeino fjernet. Da ville alt bli normalt, mente han. Men ettertiden viste at han tok skammelig feil. Kirkejurist og ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes understreket dessuten at det var ulovlig for en avsatt prest å holde gudstjenester, også i prestegården. Men dette var noe som både menighetsrådet og bedehusstyret helt overså.
Det var i juli 1998 at Bondevik-regjeringen vedtok i statsråd å suspendere sokneprestene i Finnmark. Kautokeino bedehusforening sto sammen med medlemmer av Kautokeino menighetsråd. De overtok bedehuset på kirkestedet Kautokeino. Det eides tidligere av NSM og KFUM/KFUK. Bygget sto klart for gudstjenester etter at soknepresten ble suspendert. Bygningen kunne ikke stenges hverken av Steinholt eller Fisknes. Bygget ble restaurert, utvidet og innviet til Den lutherske kirke i Kautokeino i 2007, av biskop Børre Knudsen.
Dokumentasjon og falske anklager
Rettssaken i Alta herredsrett underkirkemøtet
Av Arvid Tångberg
(03.05.2005): At kirkemøtet i Trondheim skulle foregå i samme uke som avskjedssaken Departementet for et år siden hadde bebudet for prestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen, kan kanskje sees på som en tilfeldighet. Men sammenfallet i tid er i hvert fall symptomatisk på tilstanden til Den norske kirke. Motsetningene har øket og blitt mer markert mellom liberale, «sentrale» og konservative grupperinger siden bispemøtet våren 95, det som siktet på favne alle i et kompromissvennlig, statskirkelig tjenestefellesskap.
Det er også iøynefallende at statsråd Lilletun og ekspedisjonssjef Fisknes lar saken gå før lærenemnda har tatt stilling til Asle Dingstads tilsynsfrasigelse i forhold til biskop Sigurd Osberg. Dingstad har nektet av samvittighetsgrunner å feire gudstjeneste i fellesskap med en vranglærende biskop, det samme som Thorsen og Lyngmo har gjort. Likevel hevder Kirkedepartementet at det i tilfellet Lyngmo og Thorsen ikke dreier seg om noen læremessig sak, men om «illojalitet» mot overordnede. Den siste saken har riktig nok et ekstra moment i og med at prestene innsatte Børre Knudsen som sin åndelige veileder med stor medieoppmerksomhet ved en gudstjeneste i Kautokeino, men prestenes reaksjon springer ut av samvittighetsnød og forpliktelse på våre bekjennelsesskrifter. De er ordinert til å lære og leve etter Bibelen og bl.a. Den augsburgske bekjennelsen artikkel 28, som påbyr ulydighet mot biskoper som lærer falskt. Det er også uten videre klart at Skriften formaner menigheten og tilsynsmennene å vise notoriske vranglærere bort (Rom 16:17f.; Tit 3:10).
Det finnes også andre prester som har frasagt seg biskopers tilsyn i sammenheng med de skriftstridige kompromissformuleringene om homofilt samliv på bispemøtene 95 og 97. Av disse har jeg fått vite at minst en biskop den gang planla å gå til avskjedssak mot prester dersom de ikke møtte etter innkalling til felles gudstjeneste ved visitas eller ved andre anledninger.
Det var derfor svært positivt at biskop Odd Bondevik, preses i bispemøtet, i rettssalen ga uttrykk for at han ikke ønsket at rettssaken i Alta skulle ende med avskjedigelser. La oss håpe at dette vitnesbyrdet fra biskop Bondevik sammen med den sterke motsetningen til mindretallet på bispemøtet i mai i år forhindrer en fatal utgang på rettssaken. Denne utgangen vil sammen med utfallet av Dingstad-saken bli viktig for de prester som føler seg i samvittighetskvaler overfor tjenesten i Dnk.
Hva vil rettssaken vise til slutt? Nestor i norsk kirkehistorie, professor Carl Fr. Wisløff stiller spørsmålet på denne måten:
«Hva kan kirken tåle? Kan kirken være så elastisk i lærespørsmål at den lar sine tjenere forkynne i strid med Skriften? Er det bare embetsmessige og ordningsmessige saker som har vekt og betydning? Nå ser det faktisk ut til at man holder det siste for å være det viktigste.» (Folkets Framtid 12.11.99)
At biskop Køhn har brutt sin lojalitet mot kirkemøtet, og at biskop Stålsett sier seg beredt til å bryte med kirkemøtets vedtak i Trondheim 13.11.99, blir det neppe rettssak om, selvom de begge taler fra en mye høyere prekestol enn de to prestene i nord.
Som FBBs formann var jeg innkalt til å vitne i Alta 17.11. Pressen refererte ikke noe fra mitt vitnemål, så vidt jeg vet. Jeg vil derfor bare referere litt av hva jeg sa:
Jeg støtter prestene Lyngmo og Thorsen ut fra Augustana art.28 i protesten og tilsynsfrasigelsen. Jeg påpeker at en prest først og fremst må være lydig mot Skriften og bekjennelsen, dernest ordningene. Ordninger som fremmer vranglære må motarbeides. Kirkens lære er gitt i Skriften og bekjennelsesskriftene. Verken kirkemøte, bispemøte eller lærenemnd står over eller mot Skriften, men under den. Det samme gjelder kirkeordningene. Dette er den velkjente lutherske grunntanken som var drivkraft i reformasjonen: Skriften alene.
Arvid Tångberg døde i dag (år 2000) 54 år gammel
(16.10.2000): Arvid Tångberg døde mandag kl 13. Arvid Tångberg var professor ved Menighetsfakultetet i Oslo, og ble regnet som en av de mest sentrale personene for bibeltroskap i Norge.
Tångberg har de siste fem ukene vært innlagt på Aker Sykehus. Mandag kl 13 døde han.
– En av de mest sentrale personene i bibeltroskap i Norge har gått bort. Han støttet Ja til livet-kampen i Norge, og var en bibeltro mann, sier Ludvig Nessa.
– En sentral skikkelse i bekjennelseskampen, en fryktløs soldat for skrift og bekjennelse av Guds bud, sier sogneprest Ragnar Andersen.
– Arvid Tångbergs bortgang er et smertelig tap også for FBB (For Bibel og Bekjennelse), sier Boe Johannes Hermansen, som er sekretær i FBB.
– For Arvid Tångberg var Bibelens ord gyldig og autoritativ veiledning for tid og evighet. Han fremholdt både Guds hellighet og hans store barmhjertighet.
Arvid Tångberg var Professor ved Menighetsfakultetet i Oslo, og regnes som en av de mest sentrale personene for bibeltroskap i Norge.
Can.Theol. Menighetsfakultetet 1973
Dr.Theol fra 1984
Fakultetslektor 1974
Førstelektor 1982
Han har vært en av lederne i kampen mot partnerskapsloven og formann i FBB.
Han var også aktiv i Den kristne koalisjonen.
Tångberg besøkte Kautokeino mange ganger:
Professor Tångberg støttet kirkekampen i Kautokeino
Kallsbrevet til Lyngmo fra menigheten i Kautokeino
Forberedende styremøte i Den lutherske kirke i Kautokeino (Kvitkirka).
Det store frafall i kirken er i dag helt åpenbart og ofte godkjent som rett lære
Det tales mye om kjærlighet. Men det en legger inn i ordet «kjærlighet» ligger langt borte fra Bibelens tale om kjærlighet. Kjærlighetsbegrepet har i dag fått et nytt innhold. Det nye kjærlighetsbegrepet legitimerer umoral og et liv som strider direkte mot Guds gode vilje, som f.eks. å leve i homofilt eller lesbisk samliv (Rom 1,24-32, 1 Kor 6,9). Her opprettes et syndig menneskeskapt kjærlighetsbegrep til norm, – og settes i stedet for det som Gud har åpenbart om kjærligheten, som er en sammenfatning av Guds ti bud i forholdet til Gud og medmennesket. Et slikt menneskeskapt begrep for kjærlighet er under Guds vrede og dom. Når det så kom vikarprester til Kautokeino som representerte vranglæreren, måtte menigheten vise læretukt ved ikke å gå å høre en slik prest. Her har vi å gjøre med en bevisstgjort menighet som vil si det som Guds ord sier.
Olav Berg Lyngmo
