Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): I profeten Esekiels bok er det et kapittel som kalles hyrdekapitlet. Det er kapittel 34. Der tar Herren oppgjør med dem som skulle være Israels hyrder. Det gjaldt i hovedsak prestene i templet og landets ledere.
Det begynner med et ve-rop. Et sterkere ord for Herrens anklage mot mennesker finnes ikke. Gud holder rettssak der Israels hyrder sitter på tiltalebenken.
«Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Profetér mot Israels hyrder. Profetér og si til dem, til hyrdene: Så sier Herren Herren: Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte?» (Esek.34,1–2)
Herren holder oppgjør med dem som var satt til å være hyrder for Hans folk. Deres oppdrag var å passe på menigheten og gi dem av Herrens ord. De skulle holde folket sammen og gi dem mat i rett tid. De skulle være menighetens tjenere, ikke herskere.
Hovedanklagen mot hyrdene var at de «røktet seg selv.» De var mest opptatt av sitt eget ve og vel, og brydde seg lite om hvordan folket hadde det. De drev bare på med å «mele sin egen kake».
Vi leser videre: «Dere eter fettet, og dere kler dere med ullen. Det fete slakter dere, hjorden røkter dere ikke. Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem.» (v.3–4)
Her er det mange anklagepunkter mot hyrdene. Vi kan ikke gå inn i alt, men i korthet ta noen punkt. For det første: Hyrdene gjorde ikke det de var satt til å gjøre. De levde bare for seg selv. Det var også Jesu klage mot fariseerne og de skriftlærde. For det andre: De styrket ikke de svake. Det tredje: Det som var sønderbrutt, forbandt de ikke. Det fjerde: De førte ikke de bortdrevne tilbake, og søkte ikke etter de fortapte.
I syv ve-rop retter han lyset mot deres hykleri og vanskjøtsel av hjorden. De forhindret folk i å søke Guds rike, og forførte folk bort fra Gud. (Se Matt.23,13ff)
Overhyrden kommer til sin hjord
«Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren». (Esek.34,15)
Apostelen Peter skriver om dette temaet i sitt første brev. Han ble selv kalt av Jesus til å være hyrde for menigheten. (Se Joh.21,15–17)
Til menighetene skriver han: «Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig…» På slutten av dette sier han: «Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans.» (1.Pet.5,2og4)
Det er Jesus som blir titulert som «overhyrde». Han ser til sin menighet i dag. Han vil at vi som er Hans hjord, har det beste stell og får rikelig av Guds ord.
Dette sangverset uttrykker det så fint:
Jesus, du min hyrde god, bær meg på din skulder
hen til livets friske flod, bort fra verdens bulder!
La min sjel, o Frelsermann, drikke få av livets vann!
Jesus, du min hyrde god, bær meg på din skulder!
