Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEKOMMENTAR): Indre Finnmark prosti ble opprettet 1. april 1991. En av baktankene var at nord-samisk språk skulle få større tyngde og betydning i dette prostiet. Disse var kirketolker den gang: Ole Roska, Nesseby. Jon Helander, Polmak/Tana. John Guttorm, Karasjok. Anders Johansen Sara, Máze, og Berit Turi Mortensen, Kautokeino.- Kirketolkene hadde ei elendig lønn.
En av tolkene fortalte at en tjeneste medførte utlegg av egne penger for å gjøre tjeneste. Jeg var utmeldt av Den norske kirkes presteforening, og tilhørte da ELF, Etatansattes Landsforbund. Tolkene ble også innmeldt der. John Helander og undertegnede reiste til lønnsforhandlinger i Drammen. Dette medførte at tolkene fikk mer enn den tidligere symbolske lønnen. Ikke nok med det. Bispekontoret opprettet etter dette en tolkestilling i Kåfjord i Lyngen. Hvem hadde gitt dem frihet til å gjøre det?
Det ble prostistevne i Kautokeino i mars/april 1995. Kirketolk Ole Roska i Nesseby hadde fått informasjon om at tre biskoper ville ta saken opp på vårens bispemøte om å arbeide for homofile og lesbiske i kirkelige stillinger. Roska kom med forslag om å sende ut en protest med underskrifter fra dette prostistevne. Slik ble det. En var imot.
I dagspressen for Vest-Finnmark ble det hevdet at sokneprestene i Kautokeino og Nesseby hadde kuppet prostimøtet i Kautokeino. Medarbeidere i Kautokeino rykket ut i Altaposten 5. april 1995 og avkreftet påstanden:
Prestekupp av prostimøte i 1995?
«I Finnmark Dagblad av 28. mars d.å. står å lese at prestene Olav Berg Lyngmo i Kautokeino og Torleif M. Haus i Nesseby trosset sin prost i det en uttalelse om homofili, m/møtedeltakernes underskrifter, ble sendt til media, og at de dermed prøvde med et kupp ifølge biskop Steinholt. Undertegnede var til stede på møtet og var en av underskriverne, og kan derfor bekrefte at disse beskyldningene ikke medfører riktighet. I korte trekk skal jeg komme med følgende redegjørelse om saken: Kirketolk Ole Roska fremmet forslag om å sende et felles opprop fra prostimøtet til Den norske kirkes biskoper om ikke å gi etter for tidsånden ved å tillate homofilt samliv og velsigne det som så klart er imot Guds åpenbarte vilje. Dersom noen var imot skulle de si fra. Alle var enige om at dette var en så viktig sak at den måtte tas opp. Det var også enighet om at uttalelsen bør sendes til media for å gjøre det kjent både for alle kirkens biskoper og for andre at vi ser med sorg på utviklingen i Den norske kirke.
Prostens forslag om å ta Ole Roskas fremlagte forslag til redigering for så å legge det frem på bispemøtet til høsten, for da skulle bispemøtet holdes, ble gjenstand for en del diskusjon. Under diskusjonen ble prostens opplysning om tidspunktet for bispemøtet korrigert av en av tilstedeværende prester som kunne opplyse at bispemøtet skal holdes i disse dager, nemlig månedsskiftet mars/april. Når dette ble klart for forsamlingen ble det mer viktig å behandle saken i dette møtet i stedet for å utsette det slik prosten antydet. Forslaget om at uttalelsen redigeres her og nå ble igjen fremmet av forsamlingen og at de som ønsket måtte få anledning til å skrive under. Uttalelsen ble referert både på norsk og samisk og lagt i våpenhuset der den fikk ca. 80 underskrifter. Avslutningsvis vil vi få uttrykke vår forferdelse over det som skjer innenfor vår kirke. Det skulle ikke være nødvendig å være uenig i slike spørsmål som så klart går frem av Guds Ord. Eks.: 3. Mos. 18,22. Rom. 1, 26-27. Altså er homofilt samliv synd og de som lever i synd skal ikke arve Guds rike, uansett hvilken synd, men den som vender om fra sin synd og gjør bot og bedring, for ham/henne er det nåde og tilgivelse. Jesus selv sa jo til kvinnen som ble grepet i hor: ”Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mere”.
Vennlig hilsen Anne Hætta, møtedeltaker og Ole Turi, møtedeltaker».
Ikke prestekupp
Finnmark Dagblad, 6. april 1995:
«Sokneprestene i Kautokeino og Nesseby har slett ikke kuppet noe prostistevne. Beskyldningene i FD er grunnløse, mener Anne Hætta fra Kautokeino. Hun var til stede på møtet og synes ikke prost Kåre Kvammens utsagn i FD rimer med det hun så og hørte der. Forslaget om å ta opp homofiliforslaget, kom fra kirketolk Ole Roska. Han ville møtet skulle komme med et felles opprop til biskopene om ikke å gi etter for tidsånden ved å tillate homofilt samliv og velsigne det, forteller Hætta. Møtet var enig om å sende en slik uttalelse, og å gjøre den kjent både for biskopene og andre. Anne Hætta kjenner ikke prostens handlemåte igjen fra artikkelen i FD.
– Prosten foreslo å ta Ole Roskas forslag til redigering slik at det kunne legges fram for bispemøtet til høsten. Prestene i Kautokeino og Nesseby opplyste at bispemøtet slett ikke er til høsten men før påske. Derfor bestemte salen at saken måtte opp nå, og ikke bare sendes over til biskopene og et møte ingen andre enn prosten kjente til, forteller Hætta.
– Vi ville ha saken behandlet slik at vi som var til stede kunne skrive under på oppropet. Å kalle dette for et kupp, og attpåtil gi de to prestene skylda, er grunnløse beskyldninger. Derimot bør man stille et spørsmål ved prostens handlemåte, mener Hætta».
Brudd med vranglæreren
I ettertid ble det visitas i Kautokeino, men Kautokeino menighetsråd, soknepresten og kirketolk Mortensen hadde brutt med biskop Ola Steinholt på grunn av hans vranglære.
I instruksen for kirketolken i Kautokeino sto det helt klart at tolken skulle tolke soknepresten. Mortensen tolket soknepresten som i visitasuka blant annet hadde tre begravelser. Biskop Ola Steinholt måtte skaffe egen tolk da han kom på visitas i mars 1998. Etterpå fikk Mortensen trekk i lønna, fordi hun ikke hadde tolket biskopen. Men biskopen måtte etterbetale lønna til Mortensen, ifølge reglementet. Dokumenter foreligger.
En sluttkommentar:
På det daværende tidspunkt i 1995 var allerede Rosemarie Köhn (1939-2022) blitt biskop. Hun ble utnevnt i februar 1993, og trengte drahjelp av kolleger for å få innført homofile/lesbiske praktiserende inn i vigslede stillinger. På bispemøtet i april 1995 fikk Köhn, Osberg og Steinholt, støtte fra de øvrige embetsbrødre til å arbeide for dette ubibelske synet. Og ved Köhns bortgang i oktober 2022 kunne vi lese: «Hun etterlater seg sin ektefelle Susanne Sønderbo». Det var derfor naturlig for Köhn å gjeninnsette Siri Sunde i prestestillingen i februar 1999, etter at Sunde hadde inngått partnerskap i juni 1997. Og i juli 1998 ble to konservative prester i Finnmark, avsatt. Disse kunne ikke akseptere en homofililiberal biskop (1Tim 3 og 2Tim 4,3f).
I mars 1998 skjedde en politisk hestehandel i Bondevik regjeringen. Det var to kandidater til Oslo bispestol. Det var Kjell Magne Bondeviks søskenbarn Odd Bondevik og SP-politikeren, teologen Gunnar Stålsett. Kjell Magne Bondevik erklærte seg derfor inhabil ved utnevnelsen av ny biskop i Oslo, og fratrådte statsrådet. Statsråd Anne Enger Lahnstein fra SP var fast stedfortredende statsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra oktober 1997 til oktober 1999. Naturlig nok utnevnte hun sin partifelle til Oslo bispestol. Dermed fikk Köhn, Osberg og Steinholt uventet støtte. Stålsett kjørte sitt eget løp. Han hadde, som han nevnte, ikke vært med på tidligere vedtak i bispekollegiet. Etter hvert ble de «konservative» biskoper mer og mer innesluttet. Deres arbeid med surdeigen endte med vedtak på Kirkemøtet 30. januar 2017: Liturgi for samkjønnet vigsel.
