Av Vidar Norberg
Kvensk er blitt en motesak, i alle fall så lenge statens pengesekk er åpen for alle mulige tiltak.
Nå skal det snakkes kvensk i by og bygd, samme hvor gebrokkent det høres ut. Det er kanskje ikke så mange som tenker over at kvensk ikke er noe annet språk enn finsk. Gammelfinsk slik det ble snakket for hundre år siden.
Kvensken kom med finner som gikk fra barkebrød og dårlige tider til Norge i håp om bedre kår, om de da ikke hadde penger til å reise til USA som nordmenn gjorde i håp om større lykke. I Norge lærte finnene seg norsk, og lot barna lære det samme. Noen endret sitt etternavn fra Pekka til Per for å få kjøpt jord til sau og ku med melk. Det var sikkert en hard fornorskingsprosess, men myndighetene var jo redde for den finske fare med Stor-Finland. I dag får vel også asylsøkere mer human norskopplæring?
Om folk føler seg kvensk i bygd og by, må det vel være bedre å reise til Finland å lære moderne finsk, fremfor å puske med antikvert finsk. Men det gis vel ikke statlige milde gaver til det.
For en tid tilbake var det en debatt i NRKs radiosending om man skulle kalle hovedstaden ved dens finske navn Helsinki eller det svenske navnet Helsingfors som er like offisielt i Finland. Nordmenn blamerte med at de forstår da såpass og bor så nært Finland at de sier Helsinki. Det er lovlig, men om man ikke kan stort mer finsk enn yksi, kaksi kolme (en, to, tre), blir det jo som bønder på bytur.
Nå er de sikkert noen som vil skule litt mot kritikken av kvensken, men til forsvar får man da si at man selv har finsk blod i årene, i barndommen har man hørt «yksi», «kaksi», «kolme» og har dertil finsk kone. Lær heller skikkelig finsk enn kvensk.
Puhu suomea!