Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): I Esras bok, kap.1, leser vi om perserkongen Kyros at han gav jødene rett til å reise tilbake til Jerusalem. Gud Herren hadde gitt ham disse tankene om at folket som hørte Herren til, skulle reise hjem og «bygge Herrens, Israels Guds hus.» (Kap.1,3)
Alle de gjenlevende jødene skulle få reise hjem. I kap.2 har vi en oppregning av hvor mange det var som benyttet seg av tilbudet kong Kyros gav dem. Det totale antall som vendte tilbake til Jerusalem var 49897. (Kap.2,64–65)
Nå var de kommet hjem til sitt land. Men hva skulle de gjøre der? Bygge opp sine hjem og slå seg til ro?
Vi leser i Esra 3,1–3: «Da den sjuende måneden kom, og Israels barn hadde slått seg ned i sine byer, samlet folket seg som én mann i Jerusalem. Og Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene og Serubabel, Sealtiels sønn, og hans brødre tok til å bygge alteret for Israels Gud for å ofre brennoffer på det, slik det står skrevet i Guds mann Moses’ lov. Så reiste de alteret på dets gamle sted, enda de var redde for de folk som bodde der i landet. Og de ofret på det brennoffer til Herren, både morgen-brennoffer og kvelds-brennoffer.»
Dette er litt av en historie! Her er det flere ting vi kunne stanse ved, men her skal vi stanse for to punkter:
1: Samlet seg som én mann
Da sju måneder var gått, hadde folket kommet til ro. De hadde bygd opp sine hjem og kunne ordne med mat og klær. Det var mange munner å mette. Barna og de unge trengte både klær og sko.
Så lød det kall til folket fra prestene at de skulle samle seg i Jerusalem. De måtte ikke glemme hvorfor de hadde fått komme dit. De skulle bygge opp tempelet, Guds hus. Nå skulle de holde gudstjeneste.
Alle var der. Ingen skulle være utelatt fra menigheten. De samlet seg som én mann. Ingen fikk dra seg unna. Barn og voksne, unge og gamle måtte være med.
Her har vi noe å lære når vi samles til møter og gudstjenester. Kanskje det ikke var så mange tomme stoler hvis alle som hører til menigheten, kommer? Din plass bør ikke stå tom. Han skriver om det, Hebreerbrevets forfatter, om å holde seg borte når menigheten samles. Det er en uvane noen har lagt seg til.
2. Alteret gjenreises
Det første som skulle gjøres da tempelet skulle bygges opp, var å gjenreise alteret. Sytti år hadde gått etter at Salomos tempel var nedrevet. Det var bare en ruinhaug igjen.
Josva, som var yppersteprest, og Serubabel, som var stattholder, stod for gjenreisningen, og med seg hadde de prestene. Alteret, som var sentrum i gudstjenesten, ble reist på dets gamle sted.
Herren hadde bestemt hvor de skulle sette opp altre for å ofre brennoffer og matoffer. Det var en bestemmelse de ikke kunne vike fra. Det var et hellig sted.
Har vi et sted der vi får møte Herren? Er det et sted der vi kan komme fram med våre bønner?
Jesus sier at vi har et slikt sted. Han sier: «Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.» (Matt.6,6)
Vi har et sted der vi får komme fram for Gud i Jesu navn. Det er vårt alter. I ditt lønnkammer får du øse ut for din Far i himmelen din nød, din sorg for deg selv og dine kjære. Du får legge deg ned ved Jesu Kristi kors og bekjenne dine synder.
Alteret som ble gjenreist i Jerusalem på dets gamle sted, peker på Golgata der Jesus sonet vår skyld på korsets tre. Her kan du knele ned og motta forlatelse og finne fred med Gud.
I en sang lyder det: «Her under korset kneler jeg ned, her under korset finner jeg fred. Hva som enn møter meg hva som enn skjer, her under korset jeg frykter ei mer.»
