Av Vidar Norberg
Jerusalem vibrerer av forventning foran løvhyttefesten. Torsdag og fredag var store deler av Israel på føttene for å bygge løvhytte og hente grener og kvister til lulav, en festbukett som er beskrevet i Bibelen.
Finnmarkshilsen var ute for å lodde stemningen i Jerusalem sammen med Roald og Gunn Berit Evensen fra Askøy. For mange finnmarkinger er de godt kjent fra arbeidet i Finnmark Indremisjon som drives av Indremisjonsforbundet. Evensen kom til Talvik i 1976 og var der til 1977. Var i Hammerfest fra 1977 til 1978 og i Vadsø fra 1978 til 1982. I en årrekke ledet Evensen Indremisjonsforbundets arbeid i Finnmark. Fortsatt er han på farten og skal ha møter både i november og mai i Finnmark.
–Jeg har opplevd at sankthansbålet snødde ned i 1977. Og jeg opplevde tropenatt på sankthansaften i 1978, sier Roald Evensen.
De har besøkt Israel minst 30 ganger både med familie og venner.
Løvhyttefesten i Israel
–Nå er det fire år siden sist vi var i Israel på grunn av pandemien. Vi hadde planlagt tur med to grupper i Israel, men det ble det heller ikke noe av. Vi hadde en fantastisk familietur i 2018. De fikk sett bibelske steder. Det var faktisk et av våre barnebarn som spurte hvorfor «alle hater Israel».
–Vi synes det er god investering å ta med familien til Israel. Vi lever enkelt og har hverken bobil eller hytte. Vi investerer i å ta familien på ferie, sier Evensen.
De forteller om en tur til det mange mener er Jesu grav i Gordons Golgata i Jerusalem. Etter at barnebarnet på fire–fem år hadde sett den tomme graven, spurte han om hvor lakenet var. Det var liksvøpet som Jesus etterlot seg etter sin oppstandelse.
Så den 28. september satte vi kursen hit igjen og skal være her til 12. oktober.
–Det er fantastisk å oppleve løvhyttefesten i Israel. Det har vi faktisk gjort flere ganger, sier Evensen.
I Jerusalems gamleby står en høyblokk som kalles for «Beit HaNof-Beit Nechemia». På taket er utsiktsstedet «Joseph Mermelstein’s Jerusalem Scenic Outlook». Det er Ateret Cohanim som har turer dit, hvor man ser hjertet av det bibelske Jerusalem med mange synagoger, kirker og moskeer. Utsikten mot Tempelplassen er fabelaktig. Ikke minst når solen går ned, og det blir «Jerusalem av gull», i alle fall virker det slik.
Kaster man et blikk en etasje ned på det store taket, har det vært stor byggeaktivitet. Det er store hytter på rekke og rad laget av en slags finerplater. Det kan nok holde vinden ute, men skulle det bli regnvær må nok folk rømme disse provisoriske husene. For det er løvhytter til løvhyttefesten.
–Er det ingen som sier «wow» når de kommer opp på taket, da går vi igjen, sa Daniel Luria i Ateret Cohanim før et følge av sionister gikk opp på taket.
En bibelsk fest
Løvhyttefesten er en bibelsk fest som står omtalt i 3. Mosebok. 23, 39–43:
Den skal vare sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måned skal dere holde denne høytiden. Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at deres etterkommere skal vite at jeg lot Israels barn bo i løvhytter da jeg førte dem ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.».
På hebraisk kalles den for sukkot, et flertallsord av sukka, som betyr løvhytte. Det er den siste av de tre valfartsfester hvor jødefolket kom opp til templet for å ofre og stille seg frem for Gud. Løvhyttefesten har to bibelske tema. Den minner om ørkenvandringen, og det er en jordbruksfest.
Da jødene vandret 40 år i ørkenen, bodde de i løvhytter. De var usle og svake, ute av stand til å beskytte sin eier, dersom ikke Herren holdt hete eller vind og nedbør borte. Lærdommen er at dersom ikke Herren vokter løvhytten, vokter vekteren forgjeves.
Jødene viser stor iver når de bygger løvhytte. Den må ha minst tre vegger. De kan være av plast, tre eller tøy. Mange bruker stoff fordi det gjør hytten sval i varmen. Det viktigste på løvhytten er taket. Det kan lages av grener, og palmegrener er mest populært. Det skal ikke være tettere enn at man kan se stjernene og dermed minnes Guds omsorg under vandringen i ørkenen. Alle grener som brukes til tak, må være kuttet og ikke ha forbindelse med jorden.
For menn er det en mitzva (god gjerning) å sitte i løvhytten. Der spiser man, og de ivrigste sover der. Kvinner er ikke pålagt å sitte i løvhytten. Det er vanlig å invitere gjester til løvhytten. Det sies at den som ikke inviterer fattige og enker, tenker bare på sin egen mage.
Under festen bruker man en festbukett som består av lulav, en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet, og dermed er alle Israels landskaper representert. Etrog er grønn eller gul som en sitron og kommer fra hadartreet, som er skjønnhetens tre. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre over alt. Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten, akkurat som prestene gikk rundt alteret på templets tid.
På templets tid på den siste store dagen i løvhyttefesten, «hoshana raba» (det store hosianna), hentet prestene vann i Siloadammen og ypperstepresten sprinklet det sammen med vin i skåler foran alteret med bønn om høstregn. Folket sang Hoshana-bønnen fra hallel-salme 118, 25: «Å Herre frels!» (hosha’na betyr Herre, frels!) Ordet «hosianna» var et kjent uttrykk som folket ropte, også under påskefesten da Jesus red inn i Jerusalem.
For kristne har vannseremonien ved templet en spesiell betydning. Under vannseremonien sang folket fra Jesaja 12, 3: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder». Jesus henviser til alt dette da Han på den siste, den store dag i høytiden, stod og ropte ut: «…Om noen tørster, han komme til meg å drikke! (Joh. 7, 37–38)
På løvhyttefesten i Jerusalem var det vanlig at templet var opplyst med store oljelamper. Illuminasjonen på festnettene var i seg selv en attraksjon og Jesus sier:
«…Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh. 8, 12).
Løvhyttefesten får sin oppfyllelse i tusenårsriket. Da skal alle nasjoner komme opp til løvsalenes fest i Jerusalem. Sakarias 14, 16–19 forteller om dette: «Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem …».
Fra messiansk hold er det blitt påpekt at nå er hveten og druene modne. I Johannes’ åpenbaring 14, 14–20 står det at Gud sender ut sigden for å høste hveten. Dette skal være et bilde på menigheten som høstes inn for Herren. Så forteller Åpenbaringsboken at sigden skal høste drueklasene som kastes i Guds vinpresse og tråkkes til blodet når like til hestenes bisler. Dette er et bilde på dommen over folkene etter at menigheten er rykket opp til Gud. Det kulminerer med at Messias kommer til Oljeberget for å opprette tusenårsriket.
Etter løvhyttefesten følger Toraens gledesfest.
Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il