Av Vidar Norberg
De fleste dager i Hamningberg er kanskje forblåste dager. Men folk slo seg ned der for å fiske. Robåter og seilbåter fór ut og kom inn med fiskefangst. Torsken var Hamingbergs gull når den ble renset, tørket og sendt til katolske land som ikke spiste kjøtt under fasten før påsken. Fastefisken var med på å bygge Finnmark for Lofoten klarte ikke å levere nok fisk.
I boken Hamningberg skriver Erling Sundve om Hamningbergs historie. Han forteller at Hamningberg er nevnt i litteraturen alt på 1500-tallet. Det ble et av de største fiskeværene i Øst-Finnmark.
Hit kom også pomorene på 1800-tallet fra Russland med alt fra trevirke til tøyer, korn og te. Pomorene kjøpte også fisk som de saltet. Men med den russiske revolusjonen stanset den blomstrende handelen som skapte bedre tider for folk flest.
Alt har sin tid. Også for Hamningberg. Båtsfjord med sin gode havn overtok førsteplassen.
I Hamningberg står det et stor tavle om fiskeværets historie. Noen turister leser det, mens vinden puster den oppslåtte historie i nakken. Det er en vemodig historie om vekst og fall. I gamle dager ble båtene trukket på land når det stormet på land og hav. Større motorbåter krevde bedre havneforhold. I 1954 vedtok Stortinget at havna skulle bygges ut, men 11 år senere gikk de tilbake på vedtaket. Stedet ble fraflyttet og vinterstengt i 1965. Fire pensjonister holdt stand til 1978, forteller et oppslag i bygda.
Fiskeværet ble ikke brent under krigen. Det fremstår derfor som et fiskevær fra en annen tid. Lytter man til vinden, kan man kanskje høre den viske om Hamningbergs historie.
–Kirkesalen har plass til 120 mennesker. På lekteret er det plass til 20 personer.
–Tidligere var det et bedehus i fiskeværet. Tyskerne brukte det som som festhus under krigen. I 1943 var var det brann. Da det nye bedehuset ble bygget, ønsket man at det skulle få status som kapell. Det er Båtsfjord kommune som eier kapellet i Hamningberg.
–Sverre Paulsen har tegnet kapellet, mens byggmester var Lars Johnsen fra Vardø, fortalte Sissel Irene Holt i et tidligere intervju med Finnmarken.
Erling Sundve skriver at de fleste tilhørte den læstadianske menighet – Erik Johnsens retning.
(Foto: Jostein Sandsmark)