Av Willy Gryting
(POSTKORT FRA HAMMERFEST): Jeg kom til Hammerfest med hurtigbåten torsdag 4. august for å være der noen dager og besøke venner.
Første kvelden jeg var der, gikk jeg meg en tur opp på Salen for å se på utsikten og ta noen bilder. Jeg gikk ned på en annen kant enn der hvor jeg gikk opp, og ruslet litt på strandpromenaden. Der møtte jeg et eldre ektepar, som jeg først syntes det var noe kjent med. Men jeg fant likevel ut at jeg ikke kjente dem. Likevel pratet jeg til dem, og vi satte oss ned på en lang benk og pratet videre. Det viste seg at dette var troende mennesker tilhørende pinsemenigheten. Vi ble sittende å prate nokså lenge, og jeg forstod at det var gjensidig glede ved å treffes.
Paret het Mirjan og Herold Liland, 87 år gamle. Det ble avtalt videre kontakt, og dagen etter skulle jeg til Rypefjord for å besøke en venn på et sykehjem. Dit ville Liland kjøre meg med Volvoen sin. Det var en 30 år gammel Volvo 240 SE som så nesten ny ut. Liland fortalte at han polerte den tre ganger i året. Vi avtalte på telefonen at han skulle møte meg klokken 13 utenfor Thoen-hotellet på fredag. Fredagen kom, og Liland møtte presis. Men da jeg satte meg inn i bilen, fortalte han at da han gikk ned i garasjen i god tid for å hente ut bilen, var den flat på det ene hjulet. Men det viste seg at han han hadde fått det for seg at han skulle gå ned i garasjen i så god tid, at han hadde rukket å sette på reservehjulet, som han visstnok ikke hadde brukt på alle de årene han hadde hatt bilen.
Og mens jeg var inne på hjemmet, på besøk, nyttet Liland anledningen til å kjøre bilen på verksted for å plugge igjen hullet i dekket. Og da kom det et voldsomt regnvær, så det hadde ikke vært så greit for meg å være uten privatskyss.
På turen hjem ble det avtalt kaffebesøk hjemme hos ekteparet dagen etter klokken 17.00. Det ble en veldig hyggelig og givende stund i deres nye hjem. I samtalens løp spurte Liland om jeg kjente noen fra Mehamn. Det gjorde jeg jo selvsagt. Da ble det oppklart at avdøde Anna Jacobsen, som jeg hadde leid hybel hos fra februar i 1967, og videre leilighet til høsten 1969, var Lilands tante. Så verden er ikke så stor, bruker vel man å si.
Det er lett å tenke at det var et tilfeldig sammentreff den torsdagskvelden på strandpromenaden i Hammerfest, men både Lilands og jeg trodde at det var Herren som styrte våre veier sammen den kvelden. Lignede sammentreff på denne turen gjorde at jeg opplevde denne turen givende og meningsfull.
