Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.» (Jer. 8, 20)
Det lyder et nødrop, et SOS! Der er et folk som er i livsfare. De har hørt advarslene fra Herrens sendebud om å vende om fra sin onde vei. Men de har ikke villet høre.
Vi ser i naturen at det skjer forandringer i årstiden. Sommeren med sine mange fine farger. Det er varmt i lufta og i vannet. Barn koser seg og svømmer rundt i vann og sjø. Så kommer høsten. Den har også sin sjarm.
På åkrene står kornet gult, og klart til innhøstning.
Det var dette som fikk misjonskvinnen i Østfold til å skrive diktet: «Tanker ved høsttid». Hun ville gjerne dele sine dikt med andre. Dette diktet er til vekkelse og ettertanke for alle.
Hun stod ved låvebroen og så et aks som ikke var blitt med inn. Da kom tankene om den store innhøstningen som skal skje når Jesus henter sine. Hvordan er det med deg når Jesus henter sine hjem? Blir du med innenfor eller må du stå utenfor en stengt himmeldør?
Jesus sier: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Matt.9,37–38)
Høstens herre står og kaller sine tjenere inn til innhøstningen. Det er misjonsarbeidet der hver eneste kristen er med. Nå kaller Han deg og meg til dette store arbeidet. Sier du at det kan du ikke? Du sier at du ikke er verdig til det. Alle som tror på Ham, er verdig. Vår verdighet har vi i Jesus som har gjort oss verdig.
Paulus sier: «For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» (Ef.2, 10)
Vi er skapt til gode gjerninger i Kristus Jesus. Dermed har vi ingen unnskyldning for ikke å være med i innhøstningen. Når Herren kaller deg, da svar Ham JA.
Tanker ved høsttid
«Kornhøsten er forbi. Frukthøsten er til ende,
men vi er ikke frelst.» (Jer. 8, 20)
Jeg ser over gyldne åkre,
modnet av sol og av vind.
De hundre fold – i korte, men solfylte dager –
skal snart høstes inn.
Når våren brøt frem over landet,
i moldrik jord blev det sådd.
Hvert strå i den store åker
har den samme mulighet fått.
Så vokser de side om side,
det ene prektig og stort,
det annet kuet og lite
og kommet så rent til kort.
Men en ting er felles for alle,
de fyller den plass de har fått.
Så står det åkerens eier å dømme
om hva som er stort eller smått.
Men dagene går så hurtig,
i dag er det innhøstningstid.
Kornbånd på kornbånd må berges
før mørket faller på og mot kvelden det lir.
Nå skal han endelig høste
det han så trofast har vernet om
Laden skal fylles av kornaks,
ingen plass må stå tom.
Jeg står der ved låvebroen,
jeg bøyer meg sakte ned.
Et kornaks – så vakkert og gyldent –
et av dem som ikke blev med.
Så nær, så nær ved målet,
nesten inne det var.
Mitt sinn er fylt av tanker,
av spørsmål som krever et svar.
Se, mitt liv er lik et kornaks
som modnes fra dag til dag.
Iblant i sollyse stunder,
Kanskje oftest i tidens jag.
Jeg vet at en gang kommer høsten
da livet her nede er slutt.
Skal jeg da, lik dette kornaks, utenfor stå,
eller glad kunne møte min Gud?
Fra vår og til høst er så kort en stund,
men så rik på muligheter.
Et kall ifra Gud, hva svarte du så?
Lot du anledningen fra deg gå
år etter år til høsten grå,
når dagene blir korte og sjansene så få?
Når kornhøsten en gang er forbi,
og frukthøsten er til ende,
er DU frelst?
Kirsten Finnestad
