Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om.»  (1.Mos.21,2)

Så var det skjedd det som ingen kunne tro var mulig. På den fastsatte tid Gud hadde sagt til Abraham, ble 90 år gamle Sara med barn (1. Mos. 17,17). Etter ni måneders svangerskap, som er krevende selv for unge kvinner, kunne Sara bære fram barnet som Gud hadde gitt løfte om. Isak ble født, Abrahamsætten grunnlagt – av Gud.

Det var intet mindre enn et under fra Gud.

Hebreerbrevets forfatter beskriver det slik: «Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet Ham trofast som hadde gitt løftet. Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles.» (Heb.11,11–12)

Ved troen på Guds løfte fikk Sara kraft til å unnfange en ætt. Denne kraften hadde hun ikke i seg selv, men i Herren.

Ifra denne ætten var det Herren lot underet skje i Betlehem, der Kristus Jesus ble født av jomfru Maria. Det har vi fått beskrevet i Galaterbrevet: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» (Gal.4,4–5)

Guds under ved Abraham viser at når alt ser umulig ut, så lar Herren underet skje. «For ingenting er umulig for Gud.» (Luk.1,37)

Det skjedde til den fastsatte tid. Noen ganger synes det som om Gud drar tiden ut. Vi venter på at det som vi har bedt om, skal skje i vår tid. Vi har våre faste tidsbeskrivelser for når vi ønsker at bønnesvaret skal komme. Men Guds «timeplan» er annerledes. Selv om vi føler at tiden går fra oss, så har Gud en fastsatt tidsplan for det Han gjør.

Det er viktig at vi hviler i stillhet og tro på Guds løfte. Abraham gjorde det, og underet skjedde i Guds time. (Se 2.Pet. 3,9)

«Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast!»

I prøvelsens time

«En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg.» (1.Mos.22,1-2)

Abraham hadde ventet lenge på at Guds løfte skulle oppfylles. Når så underet endelig hadde skjedd, får han denne befalingen fra Herren.

Abrahams tro ble satt på prøve, men han var lydig mot Gud.

Gud så Abrahams lydighet, og han får høre fra himmelen: «Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud.» (1.Mos 22,12a)

Prøvelsens time er en smertens time. Den prøvede tro er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull, sier Peter. (Se 1.Pet.1,7)

Hvordan var det i den prøvelsens time du måtte gå inn i? Smerten over å bli satt på prøve var hård. Du følte at dette maktet du ikke. Det var som om mørket senket seg inn i ditt sinn og hjerte. Hvorfor, – hvorfor, Gud?!

Vi ser ikke linjene i Guds handlemåte. Slik var det med Job. Han utbryter: «Så vil jeg da ikke legge bånd på min munn. Jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.» (Job.7,11)

For Job var prøvelsen han opplevde, en bitter smerte. Han kunne ikke forstå hvorfor det skjedde. Han visste bare at det hendte ham. Men heller ikke han ga seg hen i forbitrelsen mot Gud. Han sier: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.» (Job.19,25)

Jesus ble prøvd i alt i likhet med oss, men uten å synde. Ingen som han kan forstå den prøvelsens time vi opplever. Han opplevde den sterkest på korset, da han ropte ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt.27,46)

Trøsten og styrken som vi skal få ha når prøvelsens time kommer, er at Han «har gått gjennom dødsdalen før og fjernet dens brodd og dens torner».