(SPISS): Finnmark Friluftsråd fikk satt opp hytte nummer ti i Ytre Staurvika utenfor Mehamn. De kaller det for en milepæl. Det er en milepæl for naturødeleggelse.
Det kalles for perleturhytte. Men hyttene kan i høyeste grad føre til at både turen og perlen blir redusert for naturelskere. Hyttebygginga burde stoppes før alle kommuner i Finnmark får en perleturhytte, kanskje på de fineste steder.
Så langt har strekningen vært ubebygget i nyere tid, helt etter Nordmandsæt (opprinnelig skriveform) til Bjørkvika, Elvevika, Gangerausvika, Skipsvika, Staurvika, Ytre Staurvika, Jonashullet, Rorskaret, Vestre-Roren og til Kamøynæringen. Heretter er det ikke mer en sammenhengende villmark uten hytter og hus. Den ultimate naturopplevelsen er redusert om ikke forsvunnet. Det sørger Finnmark Friluftsråd og perleturhytta for.
Man kan jo godt forstå at Finnmark Friluftsråd har valgt en høyde med åpent lende mot fjæra slik at man får den beste utsikten mot Smørbringnæringen og retning Kinnarodden. Det er rett som leder Hugo Tingvoll i Finnmark Friluftsråd sier at her er det panoramautsikt.
Selv om det ikke er mer enn times marsj fra Gamvikveien, er det vel ikke sannsynlig at så mange kommer til å gå til denne hytta når nordvesten blåser regnet innover mot land. Og det gjør den ganske ofte. Er det skodde eller dårlig sikt, er fjellet farlig bratt på sine steder. Er det vinterstorm, kan man bli liggende på perlehytta ganske lenge om man kommer seg ut dit. Men i den korte sommertiden kan det jo bli noen som tar turen ut. Spørsmålet er om det er verdt å ødelegge villmark ved havet for en slik hytte. Det er ikke sikkert at Hugo Tingvolls håp blir oppfylt når han i NRK/Finnmark gjør seg forhåpninger om at perlehytter skal få folk ut på tur, i alle fall ikke til Ytre Staurvika. Selv ikke om de kan fyre til ovnen blir rødglødende.
Så langt er det perleturhytte i Kåfjord, Skjervøy, Karasjok, Båtsfjord, Måsøy, Nordkapp, Kvænangen og Nordreisa. Hver hytte koster rundt 650.000 kroner. Med spillemidler står det tydeligvis ikke på penger. Det som ifølge Tingvoll har tatt tid, er å skaffe tillatelser til å sette opp hyttene, blant annet fra reindriftsnæringen. Her har nok reindriftsnæringen sovet i timen for også reinsdyra tar seg av og til en tur ut mot Ytre Staurvika.
–Vi vil ha en hytte i hver kommune. Jeg håper at vi kan klare det innen høsten 2023, sier Tingvoll. For dem som er glade i naturperler, får man bare håpe at de ikke klarer å ødelegge mer villmark med sitt hyttedryss.
Det ser ut til at noen moderne mennesker ikke tåler den utsikt og fred som urørt villmark gir. Finnmark Friluftsråd har dessuten stor hang til å sette opp naturstygge monumenter over sin virksomhet.
Også i tidligere tider var det mennesker som brukte Ytre Staurvika. Der sto en gammel jordgamme. Under den andre verdenskrig bodde der et par karer i en kort tid. Men jordgammen er borte. Det var et naturbygg som hørte til i naturen. Når gammen ble forlatt, ble den resirkulert, tatt tilbake og villmarka ble overlatt urørt til neste generasjon.
Etter krigen, men før fryseboksen, hadde folk sauer. Det var ikke nok gressgang til alle i Mehamn. Det var før Gamvikveien kom og enkelte rodde sine sauer ut til Ytre Staurvika, sendte dem opp fjellet og ledet dem til gressgangen ved Skittenfjordvannet. De satte heller ikke naturødeleggende spor etter seg.
Man kan jo forestille seg at folk i Mehamn blir lei av å gå til Ytre Staurvik, om det da ikke går sport i det. Da tar det nok lang tid før monumentet i tre, glass og jern forsvinner. Dette er ikke naturforvaltning, men forsøpling av naturen. For Dividalsbygg som produserer hyttene, frakter dem med helikopter og setter dem opp på tre–fire dager, må dette uansett være god butikk.
En vakker dag er det kanskje ikke en eneste plass igjen uten bygg og full forsøpling av villmarka. Det blir en trist dag.
