Av Rune Gjertin Rafaelsen, Kirkenes
(KRONIKK): Russlands statsdannelse har en mer enn 1000 års historie, og er historisk knyttet til Kyiv og det som nå omfatter Ukraina. Som nabo i nord har russisk kontakt og innflytelse også en mer enn 1000 år gammel historie.
Den formelle grenseavtalen mellom Sverige/Norge og Russland fra 1826 er en del av det europeiske spillet i etterkant av den Franske Revolusjonen og Napoleons krigene.
Fredsslutningen i Kiel i januar 1814, hvor Norge ble vederlagsfritt gitt til Sverige må forståes som en del av dette spillet. Dyktigheten og kontakten som den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte, kong Karl Johan av Sverige, hadde med Russland og tsar Alexander I, var avgjørende for at Norge nå har en grense med Russland.
Som en del av fredsslutningen etter 1. Verdenskrig og etableringen av Sovjetunionen måtte området øst for Pasvikelva, Petsamo, avståes til Finland i 1919. Da Den Røde Arme kom til Kirkenes i oktober 1944, og senere trakk seg tilbake i september 1945, ble den opprinnelige grensen fra 1826 gjenopprettet.
Gjennom opprettelsenav Nato og Warsawapakten i 1948 – 49 ble den norsk-sovjetiske grensa et symbol på Den Kalde Krigen som fulgte i etterkant. Men Norge evnet på tross av dette å få til et samarbeid med Sovjetunionen på fiskeri og energi. Fiskeriforvaltning og ressurssamarbeid har vært, og er noe av det viktigste i dialogen med Russland også i dag. Det samme kan sies om kraftsamarbeidet mellom Norge, Russland og Finland langs Pasvikvassdraget.
Sovjetunionen gikk i oppløsning i slutten av desember 1991, og det nye Russland ble etablert. Vel ett år senere møttes de nordiske utenriksministrene i Kirkenes, og det formelle Barentssamarbeidet ble etablert 11 januar 1993.
Det var en euforisk stemning i Kirkenes og Europa. Russland skulle innpasses i vår vestlige økonomi og verdigrunnlag. Vesten applauderte president Jeltsin og framveksten av en brutal kapitalisme. Rivieraen, London og New York ble frihavner for oligarker som kunne hvitvaske verdier stjålet fra det russiske folk. Putin og hans venner tappet Russland for enorme verdier.
Kort oppsummert har Norge hatt et forutsigbart og konstruktivt forhold til vår store nabo i nord. Hva nå? Skal vi gi opp Russland? Den folkerettsstridige annekteringen av Krim i mars 2014, og nå det brutale angrepet på Ukraina 24. februar har skapt en helt ny politisk og sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Russland alene er ansvarlig for krigen og grusomhetene i Ukraina.
Et faglig og politisk samarbeid med Russland er nå en umulighet. Det gjelder både på lokalt, regionalt og sentralt nivå!
Barentssamarbeidet slik vi kjenner det har nå vart i snart 30 år. Det er foretatt en rekke evalueringer av samarbeidet. Alt har selvsagt ikke vært like vellykket. Men som prosjekt førte Barentssamarbeidet til økt samarbeid på stort sett alle samfunnsområder, spesielt i Nord-Norge. Formålet med samarbeidet var å skape en normalitet i forholdet til Russland. Den positive resonansen som ble skapt mellom Russland og Norge var en av forutsetningene til at vi fikk til en delelinjeavtale med Russland i Pol- og Barentshavet i 2010. Denne avtalen er noe av det viktigste som har skjedd i Norge etter krigen. Bare vårt medlemskap i NATO er viktigere.
Skal vi gi opp Russland som samarbeidspartner? Nei, vi har et ansvar for å følge opp og støtte de demokratiske nettverkene som er bygd opp. Det kan omfatte kultur, idrettsbevegelsen, presse og utdanning. Selvsagt kan vi ikke samarbeide med institusjoner som åpent støtter krigen mot Ukraina. Der det er mulig, må vi vise støtte og solidaritet med Russlands demokratiske krefter.
På kort sikt bør vi beholde de institusjonene vi har bygd opp gjennom Barentssamarbeidet og Arktisk Råd. Oppgavene kan justeres mot en nordisk og europeisk samarbeidskonstellasjon på arktisk- og grenseregionalt samarbeid i nord.
Det vil bli en helt ny situasjon med Sverige og Finland som framtidige medlemmer av NATO. Et forsterket militært samarbeid med Finland vil gi ringvirkninger på andre områder. Vi samarbeider nå innenfor reiseliv og kultur. Finland satser tungt på mineralutvinning og logistikk. Dette vil forsterke behovet for en jernbane mellom Kirkenes og Rovaniemi.
Med dagens brutale politiske ledelse i Kreml er det ikke mulig å videreføre Barentssamarbeidet slik vi kjenner det. Europa må aldri godta at Russland tar seg til rette mot et naboland. Ukraina fortjener all vår støtte! Men vi må aldri gi opp håpet om et konstruktivt samarbeid med et Russland som respekterer internasjonal rett og nabolandenes suverenitet.
Artikkelen er klippet fra Nordnorsk debatt uten forespørsel til skribenten