Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): På søndagsskolen og på Yngres hørte vi om Daniel. Vi hørte om hvordan han stod fram sammen med sine tre venner, og stod mot den store kongen, Nebukadnesar, som ville at de skulle spise det kongen bestemte.
Daniel og vennene hans var blant dem som ble bortført fra Jerusalem som ungdommer. Man regner med at han var cirka 14 år gammel. De hadde blitt opplært i Moseloven og de jødiske skrifter fra de var barn.
Daniel ble, sammen med kong Jojakim og de fornemste i Jerusalem, bortført av Babels konge, Nebukadnesar, i år 605 f.Kr., til Babylon. Sammen med sine venner skulle de unge guttene læres opp i kaldeisk språk og skikk.
Men Daniel våget å stå opp mot kongens befaling. For å kunne klare å stå fast mot denne åndsmakten som krevde full underkastelse, levde Daniel og hans venner i bønn til Gud.
Der har vi noe viktig å lære, både de unge og voksne i vår tids åndskamp. Det gjelder å ta på Guds fulle rustning, slik Paulus skriver om det i Efeserbrevet kap.6,11ff. Vi har ingen kraft i oss selv til å stå mot Satans listige angrep. «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef.6,12)
Det sterkeste våpen vi har i åndskampen, er bønn til Gud. Det ser vi når vi leser Bibelen som er full av løfter om bønn. Jesus selv ba mye, og Han lærte sine disipler å be. (Matt.6,9ff.)
Fader Vår er kalt for mønsterbønnen. Den lærte vi å be som barn, og det har fulgt oss siden. Der har vi barnets tillit til Far i himmelen. Vi får komme til Ham som barnet kommer til sin mor og far.
I Dan.2 leser vi om da kongen hadde hatt en drøm som skremte ham. Han ba sine drømmetydere og åndemanere og vise menn fortelle ham drømmen og tyde den. Men det kunne de ikke. Kongen ble rasende og ville henrette dem dersom de ikke fortalte ham det.
Daniel fikk høre om kongens befaling og fortalte det til sine venner. De ba til Gud om å få en åpenbaring om hva kongens drømmesyn betydde. Den åpenbaringen fikk Daniel og gikk inn til kongen og fortalte ham det.
Av de historiene vi leser om Daniel, er da han ble kastet i løvehulen vi husker best. Da var det gått mange år fra han var en ung mann. Nå var han rundt 80 år. En ny konge regjerte som hette Darius.
Daniel var en meget betrodd mann. I kapittel 6 leser vi den kjente beretningen om det som skjedde da han ble kastet i løvehulen.
Saken var at kongene hadde satt Daniel over alle riksrådene. Han skulle bli som en «statsminister» for det kaldeiske riket. Men dette likte ikke de andre riksrådene. De prøvde å finne noe de kunne anklage ham for.
Så trodde de at de hadde funnet en lur måte å bli kvitt Daniel på. De kokte i hop en løsning på problemet: Kongen måtte sette opp et påbud om at alle i riket bare skulle tilbe ham i tretti dager. Kong Darius syntes det hørtes fint ut. Dermed satte han opp et skriv om at den som tilba noen annen gud i de dagene, skulle kastes i løvehulen.
Hva gjorde Daniel? «Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort.» (v.11)
Straks Daniel fikk vite om skrivet, gjorde han det han pleide å gjøre. Han gikk inn i sitt hus og ba til sin Gud. Da stormet de misunnelige riksrådene inn til ham. De drog ham inn til kongen og fortalte at de hadde tatt Daniel «på fersken». Nå måtte han kastes ned i løvehulen!
Men, Herren holdt sin hånd over sin tjener. Selv om de kastet ham til løvene, så gjorde de ham ingenting. En engel kom og lukket løvenes gap. Kongen, som var glad i Daniel, fikk se at Gud var med Daniel.
Vi får stole på Guds kraft og omsorg i alle livets situasjoner. Jesus har lovet å være med alle dager. Det gjelder også i dag.
