Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEKOMMENTAR): Oppskriften til bispevigslingen i Kautokeino ble hentet fra vigslingen av biskoper (superintendenter) for den dansk-norske kirke i Danmark i 1537. Om den vigslingen skriver professor Carl Fr. Wisløff i sin kirkehistorie på side 411: «Mye av det som hendte i 1537 har prinsipiell betydning. Bruddet med den gamle bispekirke ble fullbyrdet i praksis da Johannes Bugenhagen (1485-1558) den 2. september ordinerte de nye superintendenter. Bugenhagen var ikke bispeviet, derfor betyr denne bispevigsel et brudd med den katolske kirkes «successio apostolica», den formentlig (innbilt) sammenhengende rekke av håndspåleggelser helt tilbake til apostlenes tid». (1537 og 1997!)
Den dansk-norske kirke har derfor ikke påberopt seg den unødvendige og menneskeskapte «apostoliske suksesjon». Det som virkelig betyr noe er «ordets suksesjon», dvs. at Guds Ord går uforfalsket i arv og eie til de kommende slekter. Helt siden 1537 har det vært vanlig med biskoper i den evangelisk-lutherske kirke. Dersom biskoper ikke holder seg til Skrift og Bekjennelse, er det bedre å være uten. Men for å protestere på en synlig og tradisjonell måte vigslet vi en bibeltro til biskop, for at enhver skulle forstå hvor alvorlig situasjonen var, og nå er blitt i Dnk. Det er en «kirke» som mer og mer styres av tidsånden, der bibeltro prester på linje med Carl Fr. Wisløff ikke har adgang!
I Confessio Augustana (CA) art. 7, som omhandler hva som er nødvendig for kirkens enhet, er bispeembetet ikke engang nevnt. Det samme gjelder den foregående fremstillingen av det kirkelige embete i CA art. 5. – Under presterettsakene i Alta og Tromsø kom det frem at dagens norske bispekollegium nå etter hvert har fått denne «successio apostolica». Den skal visstnok bety langt mer enn troskap mot Skriften!
Liksom Bugenhagen var heller ikke Per Kørner (1936-2018) biskop. Kørner var den eldste av oss prester og han ble derfor bedt om å forestå vigslingen i Kautokeino kirke 6. april 1997, som var 1. søndag etter påske. Vigslingsdagen var valgt med omhug! Prekenteksten etter de gamle tekstrekker i 1997 var som kjent fra evangelisten Johanns 20,19-31: «….. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt; dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt».
Hvor står Den norske kirkes biskoper frem til 2022, sett i lys av Skrift og bekjennelse?
Hyrdebrevet fra biskop Børre Knudsen i Strandebarm prosti
Til den norske kirkes menigheter med diakoner, prester og biskoper:
«Nåde og fred fra Gud vår Fader og Herren Jesus Kristus!
Gud har i dag satt meg til biskop i den hjord som han har vunnet med sitt eget blod. Den gode hyrde, som gav sitt liv for fårene, sier til oss alle, uansett stilling og legning: «Vil noen komme efter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg». «Men den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en kvernstein om hans hals og han var nedsenket i havets dyp». Våkn opp du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg! La oss be: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»» (Salme 139:23-24).