Bispevigslingen av Børre Knudsen i 1997: Himmelrikets nøkler — Jesu løsenøkkel og Jesu bindenøkkel

(PREKEN): I forbindelse med 25-årsjubileet publiserer Finnmarkshilsen biskop Børre Knudsens preken ved bispevigslingen i Kautokeino kirke på første søndag etter påske, den 6. april 1997. Prekenen er nedskrevet av Odd Sverre Hove. Den sto på trykk i Dagen den 08.04.1997. (Foto: SVS)

Prekentekst: Johs 20:19–31. «Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.»

Disiplene satt bak stengte dører. De var stengt inne av angst og vantro. Men Jesus kom til dem. Han kunne komme gjennom alle stengte dører. For han hadde nøklene, de nøklene som kan åpne alt som er stengt i verden. Om de nøklene sier Herren selv i Åpb 1:18: «Frykt ikke. Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» Jesus kommer med nøklene i sine hender. Nøklene er sårmerkene hans, Guds kjærlighets merker på Jesu legeme. De sårmerkene er selve evangeliet. For så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Dette er nøklene som kan åpne alle stengte dører mellom oss og vår Gud, de fryktelige jerngrindene som stenger oss syndere inne i helvetet. Bare evangeliet, Jesus-nøklene, kan åpne for oss. Jesus hentet dem på korset. I Matt 16, kapittelet der Peter avlegger den glade bekjennelsen, sier Jesus til Peter: En gang vil jeg gi deg himmelrikets nøkler, Peter, de nøklene som dødsrikets porter aldri skal få makt over. Peter fikk dem ikke av Jesus akkurat da. Jesus måtte først gå til døden og dødsriket — for å vriste nøklene ut av djevelens hender. Apostelen Paulus skriver om Kristi kors at Herren naglet det skyldbrevet som gikk oss imot, til korset.

Det er en fryktelig skyld som binder oss til det gamle livet vårt. Skylden gjør at djevelen kan herske over samvittigheten vår. Men Jesus gikk i døden og for ned til dødsriket. Der vristet han dødsrikets nøkkel ut av djevelens hender. Så kom han tilbake på den tredje dagen. Og da hadde han nøklene i hendene sine. Da går han gjennom stengte dører. Da kan intet jordisk stenge ham ute. Og ingenting kan stenge disiplene inne. Som selve friheten kommer Herren, da. Jesus viser dem merkene på hendene sine og i siden. Seiersmerkene. Merkene som er selve nøklene.

Munn-til-munn-metoden

Jesus ånder på dem med sin munns Ånde. Den kom tilbake til ham fra Faderen etter at Jesus hadde oppgitt den på korset, da han sa: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd». Nå sendte Faderen den tilbake til Sønnen. Den er selve Livets Ånde, en overstrømmende flom av liv. Der er det nok til oss alle. Den oppstandne bruker så å si munn-til-munn-metoden på oss. Han Ånder det nye livet inn i dødelige menneskers nese.

Det var det samme som skjedde da Gud skapte oss første gang. Da formet han oss av jordens muld. Og så blåste han Livets Ånde i vår nese. Det dreier seg om det livet vi alle ble bestemt til før fallet.

Så overleverer Jesus dødsrikets nøkler i våre hender. Jesus var ikke kommet tilbake fra døden og dødsriket bare for å Ånde på disiplene sine, men for å sende dem ut i verden. Jesus sendte dem ut i verden med det samme oppdraget som han selv fikk av Faderen. Han sier: «Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.»

Og fordi det er det samme oppdraget han sender dem med, legger han makt og myndighet i hendene deres: «Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.»

Den verkbrudnes eksempel

Jesus hadde selv denne makten. Det viste han ofte mens han vandret på jorden. Som eksempel kan vi nevne beretningen om den verkbrudne som de firte ned gjennom taket til Jesus. Jesus sa til ham: «Dine synder er deg forlatt». De som sto der, knurret da mot Jesus og sa: «Han spotter Gud.» Men Jesus stilte dem et spørsmål: «Hva er vanskeligst å si: “Dine synder er deg forlatt” eller “Stå opp, ta sengen din og gå”?» Det er et underlig spørsmål. For mange som sto der, var det sikkert naturlig å tenke at det var lettest å si: “Dine synder er deg forlatt”. For hvem kan kontrollere slike ord når man ligger der syk i sin seng? Du kan tro det. Men du kan ikke kontrollere det. Derimot var det vanskeligere å si: «Stå opp». For det kunne alle straks kontrollere.

Jesus tenkte imidlertid ikke slik. Det han visste, var at det var absolutt vanskeligst å løfte syndebyrden av våre skuldre. Jesus visste hva det ville koste ham: hans eget liv. Men for å vise dem at han hadde makt til å tilsi syndenes forlatelse, vendte Jesus seg til den verkbrudne og tilsa ham helbredelse også fra sykdommen: «Stå opp og gå.».

Det var Lovens tjenere som protesterte på Jesu fullmakt til å tilsi syndenes forlatelse. En slik fullmakt har bare Gud. Lovens tjenere måtte derfor si: «Denne mannen må dø. For han bryter Guds rettferdige lov.» I grunnen hadde de da rett. For det gikk ikke etter Lovens oppskrift, dette her, men etter en oppskrift de ikke kunne skjønne. Gud selv sa dessuten det samme: «Han må dø. For han skal løse synder på jorden. Og det er så stor og veldig en sak at Sønnen må dø. Bare slik kan lovens rettferdige krav skje fyllest.»

Jesus bar derfor allerede korset usynlig på skuldrene da han tilsa den verkbrudne mannen syndenes forlatelse og etterpå sa til ham: «Stå opp og gå.» Og da står det at folket priste Gud «som hadde gitt mennesker en sådan makt». Det står ikke «som hadde gitt Jesus» en sådan makt. Men det står: «som hadde gitt mennesker» en sådan makt. Det var som om de visste at noe var på vei; nøklene var på vei tilbake til menneskene.

Løsenøkkelen og bindenøkkelen

På oppstandelsens dag gikk altså Jesus gjennom stengte dører. Han skulle gi nøklemakten tilbake til verden. Det fører til at menneskene deretter kan løse hverandre fra det som binder dem. For slik makt er det i evangeliet at menneskene på jorden kan si: «Dine synder er deg tilgitt», og så er syndene tilgitt også i himmelen. For Gud Fader i himmelen står ved dette evige offeret. Syndene blir derfor for evig tilgitt også i himmelen når de tilgies av Jesu disipler på jorden. Det er løsenøkkelen.

På samme måten er det med den andre siden av saken. Det finnes en fastholdelse av synder på jorden, en bindenøkkel. Og tar vi Jesus på ordet og fastholder synder på jorden, så er de også fastholdt og bundet i himmelen.

Hva er da bindenøkkelen for noe? Det er Jesu Kristi eget forsvar mot det falske evangeliet. For Herren kjenner vårt svikefulle hjerte. Han vet at vi innerst inne ikke vil ha våre synder forlatt. Derfor har Jesus også gitt oss bindenøkkelen — for å kunne binde mennesker som ennå er bundet til sine synder.

Det fins et eksempel på hvordan apostelen Paulus bruker bindenøkkelen. Det står om det i 1 Kor 5. Apostelen brukte bindenøkkelen midt i menigheten i Korint som han sto så nær og kjente så godt. Det dreide seg om noen som brukte evangeliet som en leilighet for kjødet til å fortsette å synde. «I det hele høres det om hor blant dere, og det slik hor som ikke en gang nevnes blant hedningene: at en mann lever med sin fars hustru.» I fortsettelsen minner apostelen om at korientierne kalles «oppblåste», det var vel en form for åndelig oppblåsthet. Men de skulle heller sørge, skriver apostelen, «slik at han som hadde gjort synden, kunne bli støtt ut fra dere». «Jeg er nok fraværende fra dere korintiere i legemet, men til stede i Ånden,» skriver Paulus. «Og jeg har allerede — som om jeg var til stede — felt dommen over ham som har gjort dette. I vår Herre Jesu navn skal dere og min Ånd samles i vår Herre Jesu kraft, for at han som har syndet, skal overgies til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag.»

Det er et fryktelig alvor over dette eksempelet på bruk av bindenøkkelen. Men det må til, for at ikke vår egen tankegang, vårt eget åndelige svik, skal ta kraften ut av evangeliet.

Det falske evangeliet

Hvordan er så situasjonen i vår kirke i dag? Er der lenger syndenes forlatelse? Om synd hører man nå en annen type tale. «Du som kjenner på dom i ditt hjerte, du som kjenner på selvforakt, du som kjenner deg bundet — hør, du er allerede akseptert slik som du er», sier man nå. Og det betyr: Du kan fortsette å leve slik du lever og være slik som du er. Du kan bare finne deg en ordning.

Men hvor blir da friheten av? Tenker du slik, da er du ennå i Satans lenker, bundet av din egen feighet, gjerrighet, løgnaktighet, fariseisme. Alt slik forsvares da under nåden. Men hvor blir friheten av hvis du fremdeles er innestengt? Da er jo Jesus aldri kommet inn til deg gjennom stengte dører. Da har du aldri hørt friheten i ordene: «Dine synder er deg forlatt».

Det er en annen ånd som kommer til oss i slike ord. Annerledes er det med den friheten som syndsforlatelsens løsenøkler gir. Du kommer nok til å falle, igjen. Du er ikke lovet noe annet. Du kommer til å tvile igjen. Du kommer til å være svak. Gang på gang vil du møte ditt fall og bli reist opp igjen ved syndenes forlatelse. Men han som talte om tilgivelse 70 ganger 7 ganger, han gjør selv likedan. Han har en uendelig tålmodighet med syndere.

Men det er en ting som ikke tåles i Jesu Kristi rike: at et menneske etablerer seg i sin synd og kaller det kristendom. Et slikt menneske er på vei ut i fortapelsen. Et slikt menneske er forført av falske predikanter. Et slikt menneske må rystes ut av sitt selvbedrag. Det kan ikke tilsies syndenes forlatelse. Det ville være sjelemord. Det kan ikke ta del i den hellige nattverd. En oppriktig prest må stanse et slikt menneske ved nattverdbordet og rive det som en brann ut av ilden.

Bindenøkkelen er Guds barske kjærlighet. Den viser Guds omsorg for oss like tydelig som løsenøkkelen. Derfor må slike slike mennesker med tydelige ord overgies til Satan. Det er en ny type fariseisme som må renses ut, en fariseisme som forvandler syndenes forlatelse til syndenes tillatelse. Hvis nøklene ikke brukes, vil hele menigheten bli smittet av denne ånd.

Bannet over statens leiemordere

I vår land i dag er det å drepe små barn i mors liv blitt en liten synd. Det er lenge siden biskopene talte imot det, enda det er en farsott som ennå herjer. De døver nå vår samvittighet med barnas blod. Og vi er blitt så vant til det at vi ikke reagerer.

Hva skal vi si til Statens leiemordere, de høyt utdannede legene, som ødelegger Guds skjønneste skapninger? Hva skal vi si når de kommer til Herrens alter? De tror de er kristne, selv om de ennå dreper barn i mors liv.

Vi må si til dem: Du har intet med Herrens legeme og blod å gjøre. Det ville være sjelemord å gi deg Herrens nattverd. Vi kan ikke gjengjelde deres drap med drap. Derfor erklærer jeg fra denne prekestol: Enhver lege som dreper barnet i mors liv og ikke omvender seg, er under Herrens bann, er utelukket fra Herrens sanne menighet og er overgitt til Satan.

Bannet over lovgiverne

Men hva så med legenes oppdragsgivere? Hva med dem i Stortinget som står bak fosterdrapsloven? Hva med dem i Regjeringen som håndhever den? Spør statsministeren. Ta ham med deg på et sykehus og vis ham hva det er som skjer med de små barna. Spør ham så: «Er du ansvarlig for dette?» Da vil han manne seg opp og si: «Ja, det er jeg. Dette er rett ifølge landets lover. Stortinget og regjeringen står bak disse legene.»

En ting er dessuten sikkert. Disse menneskene styrer fremdeles Jesu Kristi kirke og utnevner våre biskoper. Noen av dem kaller seg også kristne. Men de er gjennomsyret av en ånd som dreper. Bannlyser vi abortlegene, da må vi også stiller oppdragsgiverne deres utenfor kirken. Det kan ikke være annerledes.

Jeg har ofte snakket med slike leger. Ofte innrømmer de at det de gjør er galt. Noen av dem sier rett ut at de har dårlig samvittighet for det de gjør, ja at de har blod på hendene. «Men,» sier de til meg. «Du kommer til feil adresse. For som lege handler jeg bare på ordre. Gå til Stortinget. Det er der de har vedtatt abortloven. Eller gå til regjeringen. Eller til rettsvesenet.»

Det fins til og med en Høyesterettsdom som om abortloven sier: Dette er rett. Da må Herrens tjenere svare: «Du kan ikke skylde på andre. For vi må lyde Gud mer enn mennesker. Men de som gav ordrene er like skyldige som deg.» Vi kommer ikke utenom denne guddommelige logikken. I ekte sjelesorg mot abortlegene må derfor også ordregiveren stenges ute.

Disse ordregiverne sitter der som æresgjester ved hver eneste bispeordinasjon. Men de sitter der med blod på sine hender. Hvorfor blir de ikke advart? Hvorfor taler man ikke til dem om synd? De har jo også udødelige sjeler og skal stå til ansvar for sine liv på dommedag.

Kirken er kalt til å tale klart i denne verden. Kirken er kalt til å bære ansvar for barnet under mors hjerte. Kirken har ansvar for at menneskene omvender seg. Derfor erklærer jeg fra denne prekestol om dem som står bak abortloven og som har det daglige forvaltningsansvaret for den og som er døpte mennesker og nattverdgjester: de er satt utenfor Guds sanne kirke og er overgitt til Satan.

Bispeembedets svik

Men så er det noen andre forførere iblant oss, ja de som er de egentlige forførerne. Det er de som taler Guds ord slik at mennesker lar seg forføre. De sier at mann kan ligge med mann og kvinne kan ligge med kvinne uten at det er synd. Disse vranglærerne smir selv Satans lenker og legger feller for menneskene. Den kollektive troskapsfølelsen som alle mennesker har, representerer fryktelig sterke bånd mellom menneskene. En som lever i et homoseksuelt forhold bindes derfor med bånd som er så  sterke at det er fryktelig vanskelig å rive slike bånd over.

Derfor er det en fryktelig felle disse biskopene har lagt for mennesker som er i syndens nød. Disse biskopene sitter dessuten midt iblant de andre biskopene. Og de sier om dem: «Vi er uenige med dere, men vranglærere er dere ikke.»

Hvorfor bruker de ikke bindenøkkelen mot disse forførerne? For den som tier, samtykker. Våre biskoper har derfor forrådt de homoseksuelle og barnet i mors liv. De har ikke brukt bindenøkkelen til å forsvare dem med. Det er et totalt forræderi. Derfor erklærer jeg fra denne prekestol at Den norske kirkes biskoper har mistet all troverdighet og har sveket sitt embete. De har vært utro mot sitt kall og bør bindes med himmelrikets nøkler.

«For,» sier Herren, «den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp.» Forførelsen må komme, sier Herren. Men «ve det mennesket som forførelsen kommer ved». Slike mennesker gjør Kristi dyrekjøpte nåde til intet. Jesu kors bremser ikke på de sterke ordene mot vranglæren. For syndstilgivelsen kostet Jesus alt for mye til at Guds nåde kan komme på billigsalg. Vi er dyrt kjøpte.