Av Axel Remme
(KIRKEKOMMENTAR): Markering i forbindelse med at det er 25 år siden bispevigselen av Børre Knudsen, den 6. april 1997.
Det er så absolutt viktig å minnes og markere det som skjedde her for 25 år siden, da soknepresten i Balsfjord ble vigslet til biskop. Han hadde da i mange år energisk og kompromissløst kjempet for det ufødte liv og likeså mot tiltagende vranglære i Den norske kirke. En utvikling som bl.a. bekreftes med at Kirkemøtet vedtok og tillot at det læres og praktiseres to syn på ekteskapet, det tradisjonelle/bibelske og samkjønnede. Slik har kirken kommet i strid med seg selv, brutt og forlatt dens 2000 års verdensvide felles forståelse, tro og lære om dette.
Selve vigselshandlingen skjedde en isende kald vinterhelg i høye nord, hvor nordlys på sin overveldende måte vinket med universets lysflammer over Nordkalotten. Og minte om det overlys som gis oss ved Ordets «ledestjerne» og Ham som er «det sanne lys».
Men naturens kuldegrep minte på samme tid om det faktum, at det som samlet oss her, ikke var møtt med varme, takk og forventning utover landet. Tvert om, var det mye isende motvind med sårende og nedlatende karakteristikker, både fra den offisielle kirkeledelse og dessverre også delvis fra misjonsorganisasjoners hold. Og som det alltid skjer når åndskampen stiller oss på valg og krever tydelighet, en gjemmer og verner seg i tausheten.
Et argument som gikk igjen fra mange hold, var påstanden om absolutt og uavbrutt plikt til lydighet mot de kirkelige forordninger. Det ble hevdet og gitt autoritet som om disse ordninger var en del av Bibelen. Med dette trumfkort kunne man motarbeide og slå trofaste kolleger, avsette og anvende rettsak. Selv i spørsmålet om å være tro mot livet og påminnelsen om å «lyde Gud mer enn mennesker» fulgte kirkemakten det verdslige samfunns handlingsmønster og gjorde seg til svikere og fiender, både av livet og av sannheten. Så høster en rikelig den beske frukt: Lærefrafall og villfarelse, økende liberalisering og en pragmatisk holdning til Guds ord og bekjennelsen, som legger mer vekt på hva som er hensiktsmessig og tidsriktig, tilpasset og godtatt i samfunnet.
Denne bispevigselen var den gode anledning til å stå sammen mot krefter som avkristner og forfører. En begivenhet som ga mulighet til å avlegge et felles og tydelig vitnesbyrd om trofasthet og lydighet mot Guds ord. Men den ble verken brukt eller forstått.
I biskop Børre hadde vi en profetrøst iblant oss, som med kraft kalte alt folket tilbake til Gud. En sann hyrde med nødrop for barnets liv og advarsel mot frafallet i kirke og folk. Men han ble motsagt, neglisjert og endog latterliggjort. Også etter at han var vigslet til biskop. Denne kraftfulle, men ydmyke Herrens tjener, måtte kjempe i sitt kall uten vern og støtte av trygge offentlige ordningers makt, respekt og ære. Ofte i tung motstand og år med sykdom.
Men han var en biskop fri fra statskirkesystemets lenker, som kunne løfte fram sannheten uten å skjele til menneskers ordninger og meninger, hva som ble akseptert og tålt, tilpasset folkereligiøsiteten eller kollegers aksept. Å minnes denne begivenheten er å huske på et viktig redningsinitiativ.
