Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): Profeten Jeremia har skrevet trøstebok til jødene som satt i fangenskap. De var ført fra Jerusalem til Babel av kong Nebukadnesar. Den står i kap. 30 til 33.
Jeremia sendte et brev til dem som først ble tatt til fange. Han hadde profetert at det skulle skje, fordi de hadde vært ulydige og dyrket avgudene. Nå måtte de ta straffen for sine synder. De satt tafatte med hendene i fanget, uvirksomme.
Kong Jekonja fikk bare en kort tid på tronen. Etter tre måneder og ti dager ble han tatt til fange av Nebukadnesar i år 597 f.Kr. (Jer.29,1) Sammen med ham ble også hans mor og alle de fornemste i Jerusalem sendt til Babel.
I kap. 29 leser vi hva Jeremia skrev til dem. Med dem hadde det fulgt med falske profeter som skapte uro og falske forhåpninger. Jeremia hadde forkynt at fangenskapet skulle vare i 70 år. Folket var forvirret og fortvilet. Hva skulle de tro?
Jeremia sa at de skulle holde seg i ro. Nå skulle de bygge seg hus og bo i dem. Videre skulle de sette i gang med å plante og dyrke frukt og grønnsaker. De skulle stifte familier og leve et normalt liv. Så skulle de også be for byen og folket.
Herren sier til dem: «Jeg vet de tanker jeg tenker om dere. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.» (Jer.29,11)
Herrens fredstanker
Herren hadde ikke tenkt ut noe vondt for sitt folk. Han elsket dem. Selv om Han måtte tukte dem, så var Hans kjærlighet alltid like brennende. Det smertet Ham dypt at Han måtte straffe dem så hårdt. Men Han måtte gjøre det for å få dem tilbake til seg.
Det er fredstanker Herren har for sitt folk. Han vet hva Han har i sine tanker. Denne vissheten har Han fra evighet av. Det kom ikke plutselig, som en spontan innskytelse.
Apostelen Paulus sier det slik: «For i Ham (i Kristus) har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.» (Ef.1,4)
Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Joh.14,27)
Herrens fredstanker er det samme som Jesu Kristi fredstanker om oss. Paulus sier det samme. Han skriver: «Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet.» (Ef.2,14)
De tanker Gud har for deg som tror på Jesus, er at du skal ha din fred i Ham. Dine og mine tanker farer hit og dit. Djevelen får oss til å tenke ondt om både oss selv og andre. Han gir oss aldri fred. Han skaper bare uro.
Framtid og håp
De så ingen framtid for seg, der de satt i fangenskapet, langt fra sitt kjære fedreland. Der var ingen lovsangstoner. Hvordan kunne de lovprise Gud for ulykken som rammet dem? Det hele virket så sørgelig at de satt bare der og gråt.
Men så sendte profeten dette brevet. Det var ikke et skjennebrev. I det var budskapet fra Gud. Han hadde ikke overgitt dem til en håpløs tilstand, selv om det kunne se slik ut. Herren hadde framtidstanker for dem.
I det som kalles for «trøsteboken», sier Han det samme. Der sier Han: «Det er håp for din framtid.» (31,17)
I en sang lyder det: «Min fremtidsdag er lys og lang, den rekker bakom tidens tvang, der Gud og Lammet selv jeg ser, og ingen nød skal være mer.» Det er framtidshåpet for oss som tror på Jesus.
Apostelen Peter skiver om dette i sitt første brev. Det blir lest opp både ved dåp og begravelse i kirken. Det lyder slik: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1.Pet.1,3)
Vi er gjenfødt til et levende håp. Det betyr at håpet vi har, aldri kan bli borte. Død og grav er ikke det siste for oss. Herren gir oss det salige løftet at Han skal hente oss hjem til seg. Han som selv er Livet er også Sannheten og Veien. Den som tror på Ham, har evig liv. (Joh. 11,25 og 14,6)
Løfte om bønn
Videre leser vi: «Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. (Jer.29,12–13)
Herren gir sitt folk som sitter i fangenskapet, et løfte om at de skal få påkalle Ham. Han skal høre på deres bønn. Det er et stort evangelium. Det var helt ufortjent. For slik de hadde stelt seg, med å snu ryggen til Gud, hadde de ikke fortjent å bli bønnhørt.
Nå skal de få søke Herren, og Han vil la seg finne av dem. Det er ikke noen selvfølgelighet. Ingen kan ta det for gitt at Herren vil ta imot våre bønner. Det er av bare nåde at vi får be til Ham.
Jesus gir oss løfte om bønn og svar på bønn. Han sier: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.» (Matt.7,7)
Dette løftet står Jesus ved, og det gjelder i dag. Han hører hvert sukk, Han hører om vi ber høyt eller stille for oss selv. Han hørte Hanna som stod og ba, uten at presten Eli hørte et ord. (1.Sam.1,12)
Ja, Herren hører, og Han ser din lengsel og vet hva du trenger, hver dag.
