I denne kronikken behandler kapellan Finn Indrebø betydningen av den hemmelige presteresteordinasjon på Helgøya i Mjøsa, 2. juli 1944. Ordinator for 18 teologiske kandidater under krigen var Hålogaland biskop Wollert Krohn-Hansen. Indrebø stiller videre spørsmål om ordinasjonens innhold og betydning i dag.
Av Finn Indrebø
Presteordinasjon i all hemmelighet på Helgøya i Mjøsa, 2. juli 1944!
Ordinator for de 18 teologiske kandidater, var Hålogaland biskop Wollert Krohn-Hansen!
(Kronikk): Når vi leser en så innholdsmettet ordinasjonstale av en biskop, så slår det meg: Her er det virkelig en biskop som vil stå på en bibelsk virkelighet, og vil gi de 18 ordinandene klar beskjed om hva de går til. Biskopen gir klar beskjed om at «helvetes krefter er sluppet løs» – hvor prestene måtte beskjeftige seg med Satans synd og herredømme, og hvor vanskelig det er å tro på Gud og Guds makt i en slik verden. Prestene oppmuntres derfor til å forkynne – når de går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær. Her formanes det til å si: Omvend eder – himmelens rike er kommet nær. Og den som får se Jesus, han vet at der hvor Jesus er, der er Guds rike. Budskapet kan aldri eldes, og aldri endres: Guds rike er kommet nær. Og at en lever Kristus så nær at han er levende i oss. Menneskene har krav på – i møte med oss – at de møter en levende Kristus. Så det personlige møtet en ordinand har hatt med Kristus, da en selv ble rammet i samvittigheten og falt til jorden knust og fortapt i seg selv, og salig er en om en også eier minnet om oppreisningen i Kristus – ordet om alle synders forlatelse, så en blir fridd fra syndens skyld og forløst fra syndens makt. Og så blir en minnet om den daglige omvendelse. Her er kallet til å være prest klinkende klart: At en er sendt ut av Gud – ikke av noe kultur-humanisme – og så er en seg bevisst at bare personlig, avgjort kristenliv kan frelse den enkelte og berge folket.
Hva så i dag, når det ordineres til prester av biskoper? Nevnes djevelen? Nevnes ens personlige møte med Gud og den daglige omvendelsen til et hellig liv for ordinandene? Det er et stort spørsmål om en slik ordinasjonstale av en biskop, ville ført til at ordinander hadde reist seg og gått ut, og biskopen selv hadde blitt avsatt, fordi han var bibelsk virkelighetsnær og ville at prestene skulle lede mennesker til Gud ved loven og evangeliet. Jeg har selv visse assosiasjoner til min egen ordinasjon av biskop Børre Knudsen, når han holdt sin ordinasjonstale til meg. Ja, jeg må si at jeg hører den om igjen av og til, fordi jeg har den på kassett, for å minnes det jeg ble ordinert til. Det var også en slik tale med et slikt innhold hvor en skulle være Guds Ords forkynner og lærer. Gud hjelpe meg til å leve i det jeg ble ordinert til.
Redaksjonskomitéens forord:
Talen av biskop Krohn-Hansen er hentet fra boken «Guds Ord er ikke bundet». Boken kom ut på «H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) i Oslo 1945.»
Boken inneholder «En samling prekener og taler holdt i Den norske kirke i krigens tid, 1940-1945. Redaksjonskomitéen, Oslo og Helgøya i mai 1945».
I og etter påske 1942 hadde 93 prosent av de norske prester nedlagt sine embeter og brutt enhver forbindelse med statens kirkestyre. Statsstyret svarte med å avsette en rekke prester, frata dem prestedrakt, nekte dem å tale i kirker og forsamlinger, forvise og fengsle dem. Ved midten av 1944 var på den måten ikke mindre enn 20 prosent av prestene helt eller delvis hindret i å utøve normal geistlig virksomhet, og mange menigheter stod uten forsvarlig kirkelig betjening. Det ble særlig tilfelle etter at politiet gikk over til å internere de forviste prester på Lillehammer, senere på Helgøya i Mjøsa.
Noen tilgang på nye prester var utelukket så lenge ikke kirkens rette biskoper kunne forrette ordinasjon. Lovlig ordinasjon hadde ikke vært foretatt etter krigsutbruddet. Tanken om å arrangere en ordinasjon ved en av de avsatte biskoper ble drøftet inngående, men syntes å støte på uovervinnelige vanskeligheter. Imidlertid besluttet Den midlertidige kirkeledelse sommeren 1944 å rette et kall til 18 teologiske kandidater, som dertil var villige, om å tre inn i kirkens tjeneste. Biskop Krohn-Hansen hadde erklært sig villig og i stand til å forrette deres ordinasjon.
Ordinasjonen foregikk den 2. juli 1944 i Helgøy kapell i Nes på Hedmark. Når dette sted ble valgt, hang det sammen med at biskop Krohn-Hansen var internert der. Den 2. juli 1944 hadde Sjømannsmisjonen sitt kretsstevne på Helgøya. Blant de mange tilreisende kunne de 18 ordinander og de assisterende prester ubemerket innfinne seg. Da kretsstevnet var slutt og de øvrige tilreisende avreist, samlet biskopen ordinandene og en fåtallig menighet av innbudne i kapellet. Assistenter var fire av de på Lillehammer internerte prester. Ordinandene var praktisk talt fra hele landet. Også Hålogaland var representert blant dem, derimot ikke Vestlandet.
Biskop Krohn-Hansens tale ved den hemmelige ordinasjonen i 1944
Prekentekst:
Jesus sendte de tolv disipler ut og bød dem: «Når I går avsted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» (Matt 10,7).
Bare troens tross kan hevde at dette er eders oppdrag i dag. Bare ved å pukke på Kristus kan troens frimodighet se det slik. – Verdens virkelighet synes å være en annen. Er dette oppdraget, kan det synes virkelighetsfjernt og meningsløst. En annen tekst ville være rimeligere nå: «Helvetes krefter er sluppet løs!»
Vi lever i en krig som menneskene tidligere ikke har sett maken til. Ødeleggelsens kunst er steget til de største høyder. Voldsmakten feirer orgier. Rettssamfunnet er oppløst og rettferdigheten undertrykket. Sataniske og sadistiske krefter rår.
Det er sannhet i de ordene: «Helvetes krefter er sluppet løs.» Og den sannhet skal kirken og dens prester så visst ikke fornekte. Det ondes forferdelige makt, helvetes krefter, syndens realitet har alltid vært bakgrunnen for Guds rike. Derfor vil en prest i sin forkynnelse også måtte beskjeftige seg meget med synd og satans herredom. – Hadde dette vært hovedsaken – hadde dette vært budskapet – da hadde kirken hatt en gyllen tid i dag. Om kirkens prester skulle være syndens herolder, da hadde vi hatt det lett. Nå behøver en i grunnen ikke bruke mange ord om det ondes realitet. Det onde har hatt god inngang. At det satanisk onde er en verdensmakt, det forstår hvert barn i dag. Vi har virkeligheten omkring oss. En annen sak er det at det likevel er vanskelig for forkynnelsen å skape syndserkjennelse i det enkelte menneskehjerte. Men menneskene i dag har lett for å tro på satans makt. Gud bedre det: de har også lett for å gi seg inn under satans makt. Vanskeligere er det å tro på Gud og Guds makt – som en makt i verden.
Men dette er det vanskelige oppdrag som er kirkens oppdrag og som kirken derfor i dag pålegger dere, dens tjenere: «Når I går av sted, da forkynn dette budskap: «Himlenes rike er kommet nær!»
Hører det en fjern fortid til? – Ja, for så vidt som det ikke er et ord av i dag. Da evigheten for alvor brøt inn i tiden, ble dette ordet gitt oss – dog ikke for dagen, men til evig eie. Da Jesus Kristus gjorde sin innsats i verden, fikk budskapet sitt innhold.
Johannes døperen så det – i åpenbaringens syn – i lyset som skinner i mørket: «Omvend eder, himlenes rike er kommet nær!» – Den som får se Jesus, han vet at der hvor Jesus er, der er Guds rike. Der er evighetens krefter satt inn i tiden.
Jesus så det selv fremfor alle. Da han trådte fram, sa han: «Tiden er fullkommet og Guds rike er kommet nær. Omvend eder og tro evangeliet!» (Mk. 1,15.) – Det er lenge siden – det var det unge håp for verden. Verden er blitt gammel siden da – og kristendommen er blitt gammel. Men troens vesen er evig ungdom. Budskapet kan aldri eldes og aldri endres. Guds rike er kommet nær.
Det betyr ikke at Jesus ser det som en lett sak å være hans budbærer i verden. I sin ordinasjonstale til disiplene, da han sendte dem ut for å forkynne Guds rike, sa han til dem: «Se, jeg sender eder som får midt iblant ulver. Vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer! Men vokt eder for menneskene! For de skal overgi eder til domstolene og hudstryke eder i sine synagoger, og I skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld. Men når de overgir eder, da vær ikke bekymret for hvorledes eller hva I skal tale. For det skal gis eder i samme stund hva I skal tale. For det er ikke I som taler, men det er eders Faders Ånd som taler i eder.» (Mt. 10,16-20.)
Vi har ingen menneskelig sikkerhet for hva som vil skje med dere etter denne dagen. Etter all beregning må dere vente forfølgelse. Og dog går jeg med troens store frimodighet til denne handling – og dere går med takk til Gud inn under oppdraget. For himlenes rike er kommet nær.
Men forkynnelsen: Guds rike er nær nå, er absurd, om ikke Kristus er nær og levende. Den som skal høre, vil ikke ta imot det, om han ikke kan se det, ane det, føle det, at Kristus er nær og levende i den som bringer budskapet. Jeg sier ikke at det er umulig. Guds ord er i seg selv levende og kraftig – og Gud kan la stener tale. Men hvor vanskelig vi gjør det for den som skal høre, om vi ikke selv lever Kristus så nær, at Han er levende i oss!
Vi skjelver for tjenestens hellighet og storhet: Menneskene har krav på i oss å møte Kristus levende.
Vi står for Gud som allting vet – og vi minnes. Vi minnes oss selv – vår egen synd – vår vantro, vår selvrådighet, vår svikt og våre fall. Og mørket fra disse minner fortsetter som skygger inn i fremtiden: «Hvorledes skal jeg kunne forkynne Kristus, så Han blir levende for dem som hører? Det er jo uoverkommelig vanskelig for dem å ta imot budskapet, hvis Kristus ikke lever i meg?»
Men vi minnes også Kristus. Vi minnes møtet med Ham – det avgjørende, forløsende. Salig er du, om du eier minnet om et slikt avgjørende møte med Kristus – da du ble rammet i samvittigheten og kastet til jorden – knust og fortapt! Salig er du, om du også eier minnet om oppreisningen i Kristus – ordet om alle dine synders forlatelse, så du ble fridd fra syndens skyld og forløst fra syndens makt!
Men det er ikke nok! En kristen kan aldri leve bare på fortidsminner om det som skjedde én gang i hans liv. «Da vår Herre og Frelser Jesus Kristus sa: Gjør bot! Mente han at en kristens daglige liv skulle være en bot.» For synden henger ved oss så lenge vi lever i verden. Bare den daglige syndserkjennelse som gir daglig syndstilgivelse, kan gi den daglige forløsning fra syndens makt som gjør Kristus levende i oss.
Det eneste som gir grunn til frimodighet er dette, at Gud er den som har kalt dere – og Gud er den som sender dere.
Da du møtte Kristus levende, så du kjente deg kalt til å være Hans barn – da ble du også sendt. Den som er et levende Guds barn, han er også emissær, misjonær, apostel, engel – alle ordene betyr jo det samme: sendt av Kristus for å forkynne: Guds rike er kommet nær! Engler skal dere være – sendebud som gjenskinnet av Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn stråler frem fra.
Kall og sendelse går hånd i hånd.
Noen av dere skjelver kanskje i dag for den tanken: Har jeg fått et slikt avgjørende kall i mitt liv – kall til å være Guds levende barn – så jeg også for alvor er sendt som levende sendebud? Men dere vil – Gud skje takk – også kjenne det sterkt i denne stunden: Nå er det Gud som sender dere ut. Og i denne sendelsen ligger et veldig kall til for alvor å bli og være Hans barn. Og slik skal selve tjenesten dag for dag bære dere Kristus nær.
Ved et kristelig gymnasiastmøte skulle det engang samtales om hva det koster å bli en kristen. Det var så mange prester til stede at vi måtte tre tilbake som en egen gruppe. Da en steilet ved dette «førkristelige» emne for prester, sa jeg: Ja, hvis jeg skulle forme emnet nå, ville jeg kalle det: «Hvor godt betalt jeg er som prest!» Og da tenkte jeg jo ikke på gasjen og de ytre trygge kår, men på den beskjemmende tanke som stundom hadde streifet meg: Hvor ville du ha stått i dag som kristen, om du ikke hadde vært prest?
Hvor velsignet det likevel er at selve prestetjenesten dag for dag bringer oss Gud nær – kaster oss for Hans føtter i bot, driver oss inn i Kristi favn og uforskyldt gir oss troens frimodighet!
Guds rike er kommet nær. «Så har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn.» Her på jord, i vårt land, i min menighet har Kristus gjort sin innsats – her vil Kristus leve sitt liv og gi det sitt preg. – Har vi ikke visst det før, så vet vi det nå hvor herlig det er å få tjene i en kristen folkekirke. Folket skal kristnes. Ja, statskirken skal igjen tre i funksjon. Det norske folk skal være et kristent folk – det norske statsstyre skal være et kristent styre som hører Guds ord og lyder Guds lov. Vårt kulturliv skal kristnes. Vi får en bred front å arbeide på, når Norge igjen skal bygges.
Og samtidig er vi klar over, at noen kulturhumanisme duger ikke. En virkelig kristenkultur er det bare som kan berge landet og bygge det. Derfor vil dere, om kirkens front er bred og skal være bred, også måtte arbeide i dybden med det enkelte menneske. Bare personlig, avgjort kristenliv kan frelse den enkelte og berge folket.
Men landet skal bygges – folket skal kristnes. Guds vilje skal skje på jorden, som den skjer i himmelen. Guds rike skal virkeliggjøres i verden.
Denne oppgavens grenseløshet skremmer oss ikke. For Kristus har gjort det. Guds rike er kommet. Kristus gjør det og skal gjøre det. Han er selv levende nær. Glade og frimodige går dere inn i Hans tjeneste – takknemlige for så stor en nåde.
Gud velsigne dere i vår Herres Jesu navn! Amen.
Assisterende prester:
1) Prost Kristen Løken, f. i Furnes i 1885. 2) Sokneprest Christofer Knudsen Kobro, f. i Mandal i 1907. 3) Sokneprest Søren Tobiassen Storaker, f. i Halse, Mandal i 1896. 4) Reidar Erling Hågan, f. i Larvik i 1906.
Ordinander:
1) Hans Georg Amlie, f. i Frena i 1911. 2) Olav Austad, f. i Bygland i 1913. 3) Einar Bjorvand, f. i Kristiansand i 1916. 4) Rolf Jarl Christensen, f. i Vardø i 1913. 5) Leif Kristian Flørenes, f. i Oslo i 1914. 6) Olav Frømyr, f. Heddal i 1908. 7) Hans Isak Kristoffer Haga, f. i Vinger i 1908. 8) Jon Geir Hol, f. i Rognan i 1913. 9)Alv Kapstad, f. i Stavanger i 1902. 10) Einar Koren, f. i Øvre Rendal i 1913. 11) Finn Arnulf Kvarving, f. i Østre Slidre i 1915. 12) Axel Eduard Kørner, f. i Oslo i 1904. 13) Christen Raustøl, f. i Hægeland i 1908. 14) Palmer Skaar, f. i Hjelmeland i 1912. 15) Christian Tidemann Strand, f. i Holmestrand i 1908. 16) Arne Johan Sørensen, f. i Kristiansand i 1916. 17) Ånund Ørsland Vatne, f. i Borre i 1914. 18) Otto Kalmar Østerås, f. i Sparbu i 1909.
Se også: