Av Bjørn O. Hansen
(KOMMENTAR): Året er 1968. I juni dette året utsettes Norge for det som er blitt kalt den største sovjetiske aggresjonen overfor kongeriket Norge siden andre verdenskrig. 30 år senere – i 1999 – kunne Aftenposten offentliggjøre hemmeligstemplede opplysninger som da var blitt frigitt. Følgende skjedde 7. juni i Sør-Varanger, på grensen mellom Norge og Russland:
Tidlig om morgenen denne dagen ruller 60–70 sovjetiske stridsvogner av typen T-54 frem til grensen mellom de to landene. Garnisonen i Sør-Varanger blir satt i høyeste alarmberedskap. Soldatene får utlevert skarpe skudd og gjør seg klar for væpnet konflikt. Ordren er klinkende klar: Det skal åpnes ild mot enhver krenkelse av grensen. Sovjetarmeen stanser 30 meter unna. Kanonløpene er rettet mot Norge. Norske soldater hører stridsvognene ruser opp. Tre dager senere, den 10. juni 1968, trekker de sovjetiske styrkene seg tilbake fra grenseområdet.
Hva skjedde? Hvorfor ble det ingen militær konfrontasjon?
En jeg kjenner, forteller følgende som en russisk avhopper skal ha fortalt. Han skal ha vært med på den militære operasjonen ved Boris Gleb. Han var panservognfører og kunne bekrefte at de hadde fått ordre om å angripe Norge den gangen. Russeren kunne fortelle følgende:
«Det må være mange mennesker som ber i dette landet, for da vi skulle til å krysse grensen så vi svære, høye engleskikkelser stå ved grensen som stoppet oss. Vi ruset opp motorene, men vi kom ingen vei, beltene sto bare og spant. Og vi snudde og dro tilbake.»
Andre juledag kunne jeg fortelle hvordan Gud flere ganger i 2021 har minnet meg om å be for Finnmark, Varanger og grensen mellom Norge og Russland. Bønnebyrden har økt på i intensitet og særlig de siste månedene. Jeg vet ikke hvorfor, og ber for tiden om at Gud må vise meg det. Jeg har aldri besøkt Finnmark, men jeg har i perioder over flere år kjent en byrde for disse områdene. Nå har det kommet tilbake med full styrke, og jeg kjenner meg ledet til å offentliggjøre dette kallet, slik at mange kan være med på å be. Jeg har kviet meg for å gjøre det fordi det lett kan føre til at man henges ut for å skape frykt, overdrive, men jeg kan ikke annet enn å være lydig mot det jeg opplever Herren kaller meg til.
I går, mandag 27. desember, hadde avisen Klassekampen følgende hovedoppslag på førstesiden: «Nå kan Finnmark forsvares» med undertittelen: «Forsvaret ruster opp for milliarder i Porsanger». Over to sider inne i avisen fortelles det at Forsvaret ruster opp på grensa, fordi «en mer spent situasjon i øst gjør at Forsvaret igjen bygger opp i Porsanger i Finnmark».
Ti år etter at Garnisonen i Porsanger nærmest ble lagt ned, skal det nå bli 500 soldater og tunge våpen der. Bakgrunnen er Russlands annektering av Ukraina i 2014, noe som har ført til at trusselbildet har endret seg. Russland skal for tiden ha plassert 100.000 soldater og mye militært materiell på grensa mellom Russland og Ukraina.
Klassekampen skriver: «Garnisonen i Porsanger var så godt som lagt ned i 2010, men nå investeres det 1,3 milliarder i bygg og anlegg. Her kommer det blant annet en ny bataljon med stridsvogner og en styrking av Heimevernet. Helt øst i Finnmark er det bygd to nye grensestasjoner. Antallet soldater i grensevakta øker, og det er investert mye i ny teknologi for å vokte grensa. Garnisonen i Sør-Varanger får også nytt jegerkompani, som øver på og blir utstyrt for invasjonsforsvar.»
Grensa mellom Norge og Russland er 196 kilometer lang.
Artikkelen er fra http://bjornolav.blogspot.com/
