Av Willy Gryting
(REISEBREV): Når en blir gammel, er det svært hyggelig å friske opp gamle gode minner. Det fikk jeg anledning til i sommer. For en tid siden fikk jeg vite at den gamle lokalbåten, Mårøy, som gikk i Tanaruta på slutten av 1960-tallet, da jeg var ungdomsarbeider for Indremisjonsselskapet i Øst-Finnmark, var restaurert og lå i Hammerfest. Jeg fikk da veldig lyst til å se henne igjen. Og den 8. august i år gikk ønsket mitt i oppfyllelse.
Jeg hadde en ukes ferie i Alta og fikk, etter eget ønske, bo på Alta Bedehus. Det som før hette Bossekop bedehus. Der bodde og sov jeg på mitt tidligere kontor fra 1975–80, i andre etasje, og laget meg mat på kjøkkenet. Utsikten utover fjorden var ikke så god som før, på grunn av flere nye bygninger, men fint var det likevel. Jeg fikk låne sykkelen til Ommund Heggheim for å komme meg rundt for å besøke gamle venner. Det gav meg samtidig god trim. Det var forresten tredje gangen jeg lånte sykkelen hans, og den var like god.
EN FIN VAREBIL
Allerede før jeg reiste til Alta, hadde Per Alf Andersen satt meg i kontakt med en i familien som var med blant entusiastene som hadde ansvaret for båten, Stein Ivar Pedersen i Hammerfest. Han holdt meg orientert om når båten skulle ligge ved kai i Hammerfest. Gamle Mårøy var på den tiden en tur til Lofoten, og det viste seg at hun skulle være tilbake i Hammerfest søndag 8. august.
For å komme meg til Hammerfest var det flere muligheter, men jeg hadde noen andre viktige oppdrag i byen, og jeg trengte egentlig en bil. Men å leie bil sist sommer i Finnmark var svindyrt. Siste gang jeg undersøkte på nettet, kostet det omkring 17.000 kroner for ei uke. Så den utgiften hadde jeg ikke råd til. Men jeg hadde bedt til Gud om en bil. Onsdagskvelden var jeg borte og besøkte min sønns gode venn, Kai Olsen. Jeg hadde også kjent ham siden han var liten gutt, og bodd hos ham tidligere år på ferie i Alta. Sammen med kona Kari og en nabo hadde vi en hyggelig prat på verandaen. I samtalens løp fortalte jeg at jeg ville en tur til Hammerfest. Plutselig sier Kai: «Du treng vel en bil du?» Og det måtte jeg jo svare bekreftende på. «Ja, vi har så mange biler her», sa han, «du kan sikkert låne Ask sin.»
Ask, eldste sønnen var snekker og hadde en stor flott treseters kassebil. «Æ skal gå inn å spørre han», sa han. Etter ei lita stund kom han ut igjen og sa: «Det var i orden.» Ask ryddet ut sager og verktøy fra varerommet, og hans mor vasket, så da jeg kom for å hente bilen torsdag kveld, så bilen ut som den var kommet rett fra bilforretningen. Jeg fikk til og med låne en madrass, så jeg eventuelt kunne overnatte i bilen. Den ble likevel bare brukt til en hvilepause på turen hjem søndag. Jeg kostet heller på meg ei overnatting på Thon Hotell, som ligger like i nærheten av kaia hvor Mårøy pleier å ligge når hun ikke er på oppdrag.
Bilen til Ask ble til uvurderlig nytte. Jeg fikk meg også en tur til Forsøl, et sted jeg ikke hadde vært siden 1970, tror jeg. Da var jeg der med motorsykkel og solgte lodder eller julehefter. Vi bodde da i byen, og jeg var kretssekretær for Vest-Finnmark Indremisjonskrets. De andre oppdragene gikk også veldig lett, da jeg hadde egen bil. Til og med en trygg parkeringsplass utenfor Metodistkirken ordnet Herren for meg. Den fikk jeg låne av noen venner.
GAMLE MÅRØYS VENNER
Søndag formiddag var Mårøy kommet tilbake fra Lofoten, og kl. 12.30 møtte jeg min personlige guide, Stein Ivar Pedersen, på kaia. Han brukte god tid med meg og fortalte hvordan det gikk til at båten ble restaurert. Like før hun var i ferd med å bli hugget opp til spiker, kom riksantikvaren inn i bildet, og en møysommelig restaurering ble satt i gang, takket være entusiastiske «venner» av Mårøy.
Det var helt spesielt for meg å se båten igjen og komme om bord etter nesten 53 år. Interiøret var tatt vare på slik det var originalt. Den eneste forskjellen jeg så, var en stor tv-skjerm på en vegg i salongen. Oppe på brua fikk jeg også komme, der hvor jeg hadde stått en kveld og natt på vei til Skjånes, som jeg skal fortelle om. Det er rart hva år kan gjøre. Jeg syntes båten var blitt mindre nå, enn slik jeg husker henne fra slutten av 60-tallet.
Etter besøket er jeg også blitt medlem i en Facebook-gruppe som heter Gamle Mårøy`s venner, hvor jeg har lagt ut noen minner som jeg tar med et par av her.
TIL SKJÅNES I DÅRLIG VÆR
Jeg hadde kommet fra Kjøllefjord med hurtigruta og skulle videre fra Mehamn med Mårøy. Før vi gikk fra kai, kom skipperen ned i salongen og sa: «Han e dårlig vær. Æ vet ikke om vi klarer å gå, men vi skal forsøke.» Og vi forsøkte og klarte det, men da vi stampa oss rundt Slettnes var jeg redd mange ganger. Folket på kaia i Skjånes hadde ikke trodd at vi klarte å komme den natta.
Skipperen på den turen het Harald Nyborg. Han var en gild troende mann, som jeg kjente litt fra før. Vi hadde truffet hverandre på tidligere turer, og en gang hadde vi bedt sammen på lugaren hans. Så på turen til Skjånes fikk jeg stå på brua sammen med ham. Han hadde kommandoen og passet på kurs og fart, og ror-gutten stod ved rattet. Da de største brottsjøene kom, var det vanlig å bakke opp, men noen ganger da sjøene kom, var han på babord side og passet radaren og nådde ikke tilbake til spaken sin, så en gang tok rorgutten i den, og annen gang bakket jeg opp. Det var da jeg så disse svære sjøene kom, at jeg var redd. Men rorgutten sa en gang:
«Hun tar sjøan som ei gås!» Jeg fikk også høre at dette var siste turen før Mårøy skulle til maskinoverhaling. Hadde den stoppet i dette været, hadde det ikke vært noen spøk.
JULEMIDDAG OM BORD
Men det som gjør at jeg har fått et spesielt forhold til denne båten, er vel det som skjedde julaften 1968.
Elin og jeg var nygifte da, og vi skulle feire første jul for oss selv i leiligheten vår i huset til Anna Jakobsen på Hamneset, like ved dampskipskaia. Vi giftet oss 20. juli samme år.
Jeg var da ungdomssekretær for Indremisjonsselskapet. Det var ingen prest der da. Mehamn og Gamvik lå under soknepresten i Tana. I samråd med sokneprest Kåre Smeland skulle vi ha en julegudstjeneste i kirka og etterpå andakt på sykestua.
På forhånd hadde vi samlet inn noen julegaver til mannskapet på Mårøy, siden vi hadde fått vite at båten skulle ligge ved kai i Mehamn den jula. Vi hadde da tenkt å dele ut gavene julaften og samtidig synge litt og lese juleevangeliet for dem. Det hadde vi planlagt å spørre om før vi gikk til kirka. Men siden båten var forsinket, fikk vi ikke gjort det på forhånd, og da jeg kom om bord på vei hjem, traff jeg skipperen og maskinsjefen på en av deres lugarer, litt «påseilet». Men tillatelsen fikk vi, og vi skyndte oss hjem for å sette julesteika i ovnen.
Vi fikk beskjed om å møte alle i salongen. Da vi kom tilbake, kom skipperen ned, tok omkring oss begge, presenterte oss for mannskapet og sa: «Det e mine venna det her.»
Etter denne presentasjonen fikk vi både synge, lese og dele ut gaver til dem alle.
Men så kom den store overraskelsen: Skipperen ba oss på julemiddag. Fylt svinekam ble servert oss, og vi spiste sammen med hele mannskapet. Mens jeg skriver dette nå, synes jeg nesten å oppleve det om igjen, 53 år senere!
Som en slags takk for middagen ba vi hele mannskapet på julekaffe til 1. juledag oppe i leiligheten vår.
Dagen etter var vi jo spente på hvor mange som kom, eller om det kom noen i det hele tatt. Men skipperen kom, sammen med maskinsjefen. Det var jo hyggelig.
Jeg må også føye til at han som var skipper ved julemiddagen, ikke var den samme som på Skjånes-turen. Denne het Emil Corneliussen og var fra Langfjordnes i Tana, men hadde sine ord i behold da han sa at vi var hans venner, for jeg kjente ham fra turene mine med Mårøy, og jeg tror Elin hadde hatt ham som pasient på Sykestua.
Det hører også med det jeg hørte senere, at han var blitt gift med en kristen sykepleier som kom til Mehamn sykestue, og at han selv ble en kristen før han døde forholdsvis ung, på grunn av kreft. Så dette ble likevel, tross alt, en liten solskinnshistorie fra Øst-Finnmark.
