Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): Har du tenkt over hva slags utfordring det ligger i disse ordene i juleevangeliet hos Lukas? «De skyndte seg av sted»? (Luk. 2,16) Det ble berettet om hyrdene som hadde hørt og sett «en Herrens engel» på Betlehemsmarkene, hvor de gjette.
De både så og hørte himmelens sendebud. Og «de trodde det budskap vi hørte». Derfor skyndte de seg for å finne Ham de nettopp hadde hørt denne merkelige og veldige forkynnelse om. Riktig nok ble de først redd. Hvem ville ikke blitt det, med et slikt syn og en slik herlighetsglans om seg?
Men det de hørte ga dem både trygghet og mot. For de hørte slike ord: «Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Og så får vi det til alle tiders gode og rette eksempel på tro og på det å være oppriktig «søkende mennesker». De var tro mot de opplevelser de nettopp hadde fått. I fellesskap tok de den rette beslutning: «La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss.» Denne troshandling ble ikke bare avgjørende for dem selv. For de tok imot og opplevde sannheten i det de hørte. Derfor kunne de vende tilbake som mennesker som «priste og lovet Gud».
Men deres beslutning om å gå fikk ikke minst stor betydning som tidsvitner i frelseshistorien. Det ble en viktig del av juleevangeliet. Ikke minst med en gang for Maria, som «tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte» (Også et eksempel til etterfølgelse!) Hyrdenes handling ble for all tid et lysende vitnesbyrd om å bruke Guds-opplevelsen og kallsøyeblikket rett. Slik at det får føre til den riktige avgjørelse og handling!
Og nettopp her er utfordringen for enhver som hører høytidens evangelium. For også i dette budskap, som i all sann kristen forkynnelse, følger det et personlig kall. En direkte eller indirekte anmodning og invitasjon til å gå til handling. Iblant kan det oppleves som en nærgående påminnelse om å følge budskapets anvisning.
Og nå i juletidens mangfold av slikt en kan glede seg over, som ekstra god mat, mange gaver, festligheter, møte med andre, kan lett den åndelige siden bli forsømt. Men det store en skal minnes og feire, er som en vekkerklokke om ikke å forsømme eller velge bort budskapet fra Gud.
Hva gjør du med denne utfordringen: Det haster å finne Jesus? Å få «syn for sagn» ved å søke Ham. Gjør som hyrdene ved Betlehem, ta imot budskapet, tro det og gå til Ham. La det ikke bli bare med maten og gavene og stemningen, også denne julen! Følg deres eksempel. Si som de sa: «La oss nå gå.»
Og du har kort vei. Det er så vel ordnet fra Guds side. Du kan komme til Ham med din bønn, kort eller lang. Med egne ord kan du søke Ham. Og ingen tid er bedre enn i høytiden, hvor vi minnes Hans komme til oss. For Han kom med frelse, fred og glede. Enhver som kommer til Ham med sin bønn og takk, blir tatt vel imot og får del i Hans nåde!
Skynd deg nå, det haster!
La deg haste, når det haster.
Grip det rette øyeblikk!
Nøling, vakling, titt den laster
som fra muligheten gikk.
Skynd deg, du har ventet lenge
med å søke Herren Krist!
Ta de steg som du nå trenger
og du finner Ham for visst.
Troens steg, deg til Ham vender
og med tillit til Ham går.
Bønnen steg, når du Ham sender
dine sukk og nåde får.
Adventstiden oss tilskynder
til å vente, rede vær,
for det store frelsesunder:
Herren selv er kommet her!
Men det haster med å komme.
Jesus venter òg på deg.
Nådetid kan brått bli omme.
Hør Hans kall: Kom nå til meg!
