(Brev fra Jerusalem): Det skjømmes i Jerusalem. De fleste har rukket hjem fra skole arbeid før det mørkner. Ute driver vinden skyene inn fra havet. Det er alt noen få regndråper som kanskje varsler uvær.
Men den som går opp på Tajelet (Haas-promenaden), blir aldri skuffet. Der får man en av de beste utsiktsplasser mot Tempelberget og Oljeberget. Selve hjertet i Jerusalem.
Tajelet eller promenaden er tom for folk en vindfull høstkveld. Det er ikke godt å si om folk er redd for været eller for farer som kan lure i mørket, men tomt er det.
Der oppe på utsiktsplassen står et av flere værharde metallpianoer som er plassert utendørs til allmenn bruk i Jerusalem by. Et menneske tar på hansker som beskytter om det skulle være koronavirus på tangentene. Så lyder de første toner denne adventsdagen den 14. desember anno 2021.
«Glade jul, hellige jul.» Tonene rekker ikke så langt i vinden. Men de nærmeste ranke sypressene som strekker hals mot himmelen, hører det kanskje. Når skydekket plutselig jages vekk av vinden, går teppet opp for stjernene på himmelen.
De neste tonene er en norsk sang: «O’ Jesus du som fyller alt i alle». Så følger en hebraisk sang «Gled dere over Jerusalem» med tekster som er inspirert av profeten Jesaja:
«Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne!» (Jesaja 66, 10)
«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten.» (Jesaja 62, 6)
«Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg.» (Jesaja 60, 4)
Og til slutt «Hatikva» (Håpet), den israelske nasjonalsangen.
Kanskje er det vind og noen regndråper som har drevet dis og mørke bort. Man ser plutselig gullkuppelen på Tempelplassen helt klart. I det fjerne, halvveis oppe mot Oljeberget, lyser et kjempestort juletre med en stor stjerne. I denne by møtes både jødisk og kristen tro.
På Oljeberget lyser det dunkelt fra kirketårnene som rager høyt opp mot den mørke bakgunnen fra Jordandalen og Moabs land langt borte.
Det er vakkert å oppleve et slikt glimt der oppe på Tajellet, alene med utsikten over byen. Bare ett menneske hastet forbi.
Man vender mot nordvest og går forbi nye, store, moderne høyblokker. Snart er Hebronveien der med sin travle trafikk full av nye biler. Også elektriske. Man går over de gamle jernbaneskinnene fra ottomansk og britisk tid. Om de bare kunne fortelle sin historie om folk og riker som kom og gikk. Men i en travel verdensmetropol som Jerusalem er det knapt noen som har tid til å lytte eller lese.
Det er i disse førjulsdager knapt en turist å se. Jerusalem har endret karakter. Det er ikke lyder av all verdens språk og tunger fra turistbusser som fylles opp utenfor hotellene. Jerusalem er stort sett overlatt til seg selv og hebreerne som fyller gatene. Og jødefolket er kommet hjem fra hundre nasjoner med mange ulike tungemål.
For den som tar en tur på Tajelet en adventsdag, er Jerusalem foresatt byen av gull, «Yerushalayim shel zahav», sangen som Naomi Shemer nesten gjorde til nasjonalsang. Den var som et profetisk budskap like før Jerusalems gamleby ble frigjort i 1967. Da fikk jødene kontroll over sin 3000 år gamle hovedstad.
På den andre siden av denne Tajelet-høyden ligger veien til Betlehem.
Vidar Norberg
