Av Vidar Norberg
(REPLIKK): Det snakkes om alt som skal og bør gjøres for å skape arbeidsplasser og få folk til å bo i Finnmark. Både linjer og skinner. Men de fleste ser ut til å glemme at det som alltid har trukket folk til Finnmark, er fisken i havet.
Kanskje burde man åpne opp for fritt fiske for små båter. Alle som bor på et sted og orker å dra snøret opp, får det som er på kroken. Så får man heller sette en stopp når et antatt totalkvantum er tatt opp.
Det er med fisken som med gull, det kan lokke noen og enhver. Krever man at småbåtereiere skal bli skjemaarbeidere før de kommer i gang med kvoter og konsesjoner, er det lett å gi opp fisket før det begynner.
Om noen får sin faste kvote, enten det er for noe som svømmer eller krabber, så bidrar det vel ikke til konkurranse. Hverken store eller små kvotebaroner tjener fiskets gang og bosetning.
I århundrer har fisken vært felleseie. Det bør man komme tilbake til. Så får alle som vil, fiske så lenge fisken står der. Eller for å si det med Petter Dass i Nordlands Trompets beskrivelse av Finnmark:
«…Da fiskes der Nætter og Dage; Hvo først kand fremkomme, hand vinder den Priis, Hvo seeneste kommer, hand spiller Forliis…»
Man trenger å tenke nytt – en tankens revolusjon. Å gå bort fra det overregulerte fiske til allemannsfiske med liten båt. Det betyr ikke at alle større båter skal utelukkes.
Da blir det kanskje som Petter Dass skriver så vakkert:
«Saa tilig at Vaaren inbryder i Land, De søger Findmarcken det snarest’ de kand, Sit Fiskeri der at forfremme…»