Av Vidar Norberg
Historien om partisanene som kjempet på russisk side mot den tyske okkupasjonen av Finnmark, er meget sterk. Flere var i slekt med hverandre. Noen ble rekruttert fra Kiberg etter at de med båt rømte til Sovjetunionen.
I Murmansk fikk de opplæringen og trening for å arbeide bak de tyske fienders linjer i Finnmark. De ble landsatt med ubåter og hoppet i fallskjerm fra fly. Partisanene etablerte seg i steinhus, huler og skjul. Derfra var de på utkikk etter tyske skip med soldater, våpen, ammunisjon, mat og kull som skulle losses i Kirkenes og sendes videre til Litza-fronten, ikke langt fra Murmansk. Der var det stillingskrig.
Så mange tyske skip ble senket at tyskerne satte i gang en storstilt jakt på partisanene. Nazistene peilet inn kortbølgesendere som ble brukt for å melde fra til Sovjetunionen om skip på vei til Kirkenes som kunne senkes. Mennesker ble arrestert, skutt, torturert og noen slått i hjel med spade etter at fangene hadde gravd sine egne graver i Kirkens.
Etter krigen fikk partisanene en ublid skjebne. De ble under den kalde krigen mistenkt for å være spioner for Sovjetunionen. For enkelte var det nok vanskelig å få arbeid. Senere har de fått litt anerkjennelse for sin innsats for Norges frihet og Det tredje rikets fall.
Noen av partisanene ble også mistenkt for kontraspionasje og arrestert.
Det finnes flere lesverdige bøker om partisanene. Kjell Fjørtoft har skrevet boken «Lille-Moskva – den glemte krigen». Kiberg ble kalt for Lillemoskva.
Olav Beddari skriver i boken «Folk ved elvene» litt om vanskeligheter med å få arbeid etter krigen.
Alf R. Jakobsen har skrevet boken «Rød august – den virkelige historien om partisanenes skjebne».
En av de seneste bøkene er skrevet av Harald G. Sunde. Han har fulgt i partisanenes fotspor, sett inn i deres huler og restene av partisanenes skjulesteder. Boken heter «I partisanenes fotspor».