Av Vidar Norberg
(Jerusalem, 07.09.2021): Jøder over hele verden feiret i to dager det jødiske nyttår med bønn, sang og over hundre støt i bukkehorn (shofar). Lyden kaller jødefolket til oppgjør med synd i året som gikk.
Rosh hashana betyr årets begynnelse. Det er begynnelsen på det sivile jødiske nyttår. Det er et litt ufullstendig regnestykke, men etter tradisjonen gikk jødene inn i år 5782 etter skapelsen av Adam og Eva.
Rosh hashana er innledningen til de jødiske fester, den store forsoningsdagen yom kippur, løvhyttefesten (sukkot) og Mosebokens gledesfest (simchat Tora).
Jerusalem våkner opp
«Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig hviledag. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren». (3. Mos. 23, 23–25)
Innbyggerne i Israels hovedstad Jerusalem våkner bokstavelig talt til lyden fra mange bukkehorn (basun). I disse koronatider har gudstjenestene flyttet ut fra synagogene til fortau, åpne plasser og improviserte gudshus. Israels regjering har bestemt at bønner bør holdes utendørs så fremt det er mulig.
I den sterkt trafikkerte Tchernikovski-gaten 19 er det et hus som har åpnet en slags luftig synagoge nå under koronapandemien. Der starter markeringen av rosh hashana alt ved sekstiden på morgenen. I halv sjutiden kan man høre støtene i shofaren lyde. Noen av dem som ikke alt har kommet seg opp, går ut på sine balkonger for å høre lyden av bukkehornet. I høyhusene som er dandert i bakken, står folk i ulike høyder. De er en del av den spredte menigheten som danner en minjan, en forsamling på minst ti jødiske menn som er påkrevd for å holde gudstjeneste.
Det er underlig å våkne til lyden fra bukkehorn. Den går liksom helt inn i hjerte og marg. Shofaren ble i historien brukt til å innkalle både til krig og tilbedelse. Kanskje ble også bukkehorn benyttet da jødene med larmbasuner gikk rundt Jerikos murer til de falt.
For den som er interessert i Bibelen og folkeliv, er denne morgenen tiden for å studere den jødiske tros skikker.
Shtiblach-synagogen ligger i Hakhish-gaten. Den er alltid åpen, dag og natt. De som ikke har rukket eller hatt muligheter til å følge tidebønnene, kan gå dit. Ofte er det flere gudstjenester. Der kan man få bedt tre ganger per dag etter jødedommens skikk. Og shofaren lyder til ulike tider. Alle religiøse jøder skal helst være med på dette.
Svinger man til venstre til Ha-Shayarot-gaten, er det et par små synagoger. Folk er tidlig oppe. De har funnet sine plasser. De sitter spredt, noen langs veien eller hvor som helst. Der hører man liturgien, tidebønnene og svarer på den. Det er ganske vakkert.
I en annen sidegate til Hapalmach-gaten er det store moderne høyhus med leiligheter som neppe er helt billige. Utenfor, i Nili-gaten, står mest menn, men også kvinner for å be og høre shofaren lyde. Slik er det fra gate til gate.
I Kharlap-gaten har menigheten satt opp en stor seilduk mot solen over den smale veien i det gamle boligstrøket disse koronatider. Gudstjenesten ledes fra trappa. På begge sidene av veien er det spredt menn og kvinner. Unge og gamle. Alle deltar de i bønnene fra den jødiske bønneboken «siddur». Det er et syn i disse boligområder. Gudstjenesten er flyttet ut fra synagogene. Man kan nesten ikke unngå høre eller våkne til shofarene som kaller til anger og bot.
Når man følger den sterkt trafikkerte Azza-gaten forbi statsministerens residens, er det ikke mye bønn, fordi her er det mest kafeer og forretninger. Men kursen settes videre mot Den store synagogen i King George-gaten. Der pleide det å være kø under de jødiske fester. Men ikke i disse koronatider. Den er så stor at man sikkert kan følge lovens krav om den rette avstand mellom mennesker. Utenfor står en kvinne og snakker med vaktene. Hun viser frem sine papirer. Kanskje er det et grøntkort eller en koronaattest som skal gi henne adgang inn i synagogen. Det krever regjeringen dersom det er over 50 mennesker inne i synagogen.
Enda litt lenger opp i King George-gaten ligger synagogen Yeshurun. Vinduene er åpne. Den kraftige bønnesangen lyder ut gjennom vinduene. Det er et vakkert vitnesbyrd om Israels Gud. På trappa står noen menn i hvite kapper og bønnesjal. Det skal være hvitt for dette er en tid for oppgjør med synd og da blir man renset og blir som den hviteste snø.
Det er ikke i by- og sentrumsgatene man finner flest bedende jøder. Det er i boligstrøkene. Men for å lodde stemningen kan man følge den fordums britiske avenyen King George forbi handle- og kafegaten Ben Yehuda som har alt, men mangler masse folk på denne helligdag. Man passerer den berømte Jaffa-gaten som i oldtiden gikk fra templet til den bibelske havnen Jaffa. Rett frem og lenger opp ligger Hanevi’im-gaten eller Profetergaten på norsk. Der er det en messiansk synagoge eller forsamling for Messias-troende jøder. Forsiktig klemmer man inn den grønne metallporten, men den er låst.
Står man men ryggen mot den grønne porten, går man rett ned Harav Kook-gaten. Det er da overraskelsen kommer fra et usselt, gammelt stenhus som kanskje må ha stått der da Eliezer Ben Yehuda fra Luzhyki i Litauen kom til Israel i 1881 og mirakuløst gjenopplivet det hebraiske språk. Ut fra dette gamle steinhuset kommer en «førhimmelsk», jødisk sang fra en annen tid. Tankene går til jødene som kanskje en gang var i Polens ghettoer, kanskje fra Vilna, Øst-Europas svar på Jerusalem. Disse steder med jøder og et rikt trosliv som forsvant under Adolf Hitlers jødeutryddelse. Men så hører man sangen, slik den kanskje var på 1500-tallet, 1700-tallet eller for siste gang en gang i begynnelsen av 1940-årene da den forstummet for alltid i de gamle jødiske ghettoene og shtetlene. Men nå er sangen flyttet til Jerusalem. Man går enda noen skritt ned og lytter i forundring over messingen på ny side av bygget. Det er noe vakkert tidløst over dette. Så forstår man det. Disse jøder har tatt med seg sine skikker fra Europas diaspora og er kommet hjem til Jerusalem etter 2000 års vandring. Det er her man hører dem synge. Det er som om Gud har bokstavelig oppfylt sine profetier og ført jødefolket hjem, byttet ut polsk, tysk, estisk og russisk og gitt dem sitt hebraiske språk tilbake, nettopp i dette området hvor Ben Yehuda gjenskapte hebraisk språk. For et under. På et skilt står det Abraham Ticho-gaten. På veggen står det Yeshiva Kinyan Daat (kjøp kunnskap). Det var fra dette bygget sangen steg fra de ortodokse jødene.
Bare noen skritt lenger ned er det et stort moderne hus. Der er mennesker med et moderne utseende. De står der for å be til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Ikke langt unna er MedieCentral hvor den internasjonale pressens representanter får hjelp. Men på denne dag er det kanskje få eller ingen journalister som er ute for å lytte til de jødenes gamle bønner som nynnes og synges.
På slik en rosh hashana kan man knapt gjøre annet enn å sette opp farten til Jaffa-gaten og gå mot Vestmuren. Idet man går over de nye trikkeskinnene ved det gamle rådhuset, ser man politiet holde vakt og hører en shofar lyde sammen med en kirkeklokke. Slik er Jerusalem.
Plassen foran Vestmuren rommer titusener. Men ikke denne morgenen. Selv foran Vestmuren er det litt plass. Men der er også en stor gruppe jøder, kanskje hasidiske i sine hvite kapper, lange sidekrøller og små hvite toppluer. De ber, hopper, messer og er veldig glade. Så setter alle i et høyt rop, ikke brøl eller skrik. Det er som om den gamle Vestmuren er i ferd med å fly opp mot himmelen. Det føles nesten som om at dette bønneropet må nå frem like inn til Den Allmektiges trone. Han som har ført det jødiske folk hjem til Eretz Israel og nå bygger landet. Man ser menneskene er fylt av glede, høytid og fest.
KARMEL vender hjemover, full av opplevelser. Veien som går på utsiden av Gamlebyen, kalles De armenske patriarkenes vei. Man kan se helt til Det onde råds berg, det er helt stille til man når kioskene i det armenske kvarter. Ved Christ Church går kaffesalget strålende også i disse koronatider og når jødiske butikker har helg. En transformator skiftes med heisekran nær Fasael-tårnet hvor de vise menn kanskje en gang stanset opp da de kom for å se Jesus-barnet. Tårnet står der den dag i dag og har kanskje sett Jesu disipler dra forbi. Butikkene åpner innenfor Jaffa-porten. I dette strøk med kristne og arabere er arbeidsdagen i gang. Det er en annen verden på dette jødiske nyttåret.
Noen minutters gange unna ligger det moderne handlestrøket Mamilla. Det er jødisk og alt er stengt. Man haster ut, forbi USAs gamle konsulat i Agron-gaten ned Azza og merker at morgenbønnene er over.
Shana tova – godt nytt år!
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL
Les mer mo jødiske høytider i KARMEL ISRAEL-NYTT
KARMEL trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
e-post: karmelin@netvision.net.il