Av Axel Remme
(OPBYGGELSE): Hvem har gjort dette? Det var spørsmålet etter at en mann som hadde vært syk i 38 år, var blitt helbredet. Forbauselsen og undringen var stor. Sensasjonen ble ikke mindre når den syke kom bærende på sin seng, og det på sabbaten, hvor en ikke hadde lov å gjøre slikt. De som våket over ordningene, spurte den nyfriske hvem som hadde befalt ham å gjøre dette. Etter å ha møtt Jesus igjen, svarte han dem med sikkerhet: «det var Jesus».
Nå kunne han vitne rett, fortelle sant om hvem han hadde hatt med å gjøre da undergjerningen skjedde. Det var ingen grunn til å skjule det eller skape tvil om hvem som hadde gjort og sagt hva. Det var Jesus.
Han så ham blant de mange. Og han kom til ham der han lå hjelpeløs i sin fortvilte situasjon. Snakket med ham. Hørte på ham. Lot han fortelle om sin nød, hjalp ham å tale ut om sin totale avhengighet av hjelp. Og han helbredet ham.
«Det var Jesus». Han, og ingen andre. Kanskje hadde han vært brakt dit til Betesta dam i alle disse 38 år. Med håp om at helbredelses velsignelse kunne skje ham en dag. Og så kom dagen og håpet ble oppfylt. Og da hadde mannen tre ord han mer enn noe annet kunne si: «Det var Jesus». Han var redningen, løsningen, barmhjertigheten. Alt berodde på ham. Uten ham, intet håp.
Nå var han, som tre Jesu disipler: blitt «øyevitne til hans storhet». Ja, ikke bare vitne om den, men objekt for den. Gjenstand for Jesu allmektige gjerning. Jesus hadde grepet inn i hans fortvilte situasjon.
Det største er hans frelsesunder, som hvert menneske kan få uforskyldt ved Guds nåde ved troen på Jesus Kristus. For han kom hit til verden og gikk til Golgata for å sone all verdens synd. Ingen kunne bidra. Alt måtte han være, yte og gjøre alene. Så alene at han sa disse ordene på korset, som var profetert 1000 år før det skjedde: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Sal. 22,2)
Når noen spør: Hvordan kan det ha seg at du er blitt en kristen? gir du det rette svar når du sier: Det var Jesus! Spør de deg hvordan du er blitt bevart tross alle fristelser og farer? gjelder det samme: Det var Jesus! Og når et Guds under skjer med deg, skal du ære ham med å si: Det var Jesus!
Hvor vidunderlig er det ikke at vi har hørt hans ord, opplevd hans nærhet, fått hans Ånd, blitt grepet og ledet og hjulpet. Og alltid når det skjedde kunne vi si som denne (Betesta-) mannen. Det var Jesus! Han så meg, kom til meg, talte til meg, reddet meg, trøstet meg.
Du må få se det, gripe det, eie det! Ta imot dette vitnesbyrdet som en tilskynding om å bruke øyeblikket, «den stund han er nær» til å høre, motta og takke Jesus!
Det var Jesus som frelste meg!
Det var Jesus som søkte meg,
viste omsorg og hjerte.
Barmhjertig forbarmet han seg,
lettet min sorg og smerte.
Det var Jesus, hans evige ord,
som alene utfridde.
Han talte, det skjedde, jeg tror,
ble løst fra det jeg lidde.
Det var Jesus som kom igjen,
med miskunnelig støtte.
Jeg fikk høre «synderes venn».
I Guds hus han meg møtte.
Det var Jesus! Han kom, var med
og stadig Ordet talte.
Da forklarte han Skriftene,
forkynte, åpenbarte.
Det var Jesus som frelste meg,
ga tro og omvendelse
og kalte til samfunn med seg.
Hør han innbyr: «Kom og se!»
Axel Remme
(Inspirert av Joh.5,15)
