(SPISS): Stortingsvalget 2021 er viktig for Finnmark. Da avgjøres kanskje fylkets fremtid for lang tid fremover. Skal folk som bor i Finnmark, få styre seg, selv eller skal andre langt unna ta styringen over folk, land og hav.
Saken er så viktig at man burde tatt oppløsningen av tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms med i kirkebønner, bedehusbønner, hjemmets bønner og de personlige bønner.
Rent menneskelig sett synes det best når folk i en geografisk del av landet får styre seg selv mest mulig. Samtidig er man en del av fellesskapet i kongeriket Norge. Det er viktig å være en selvstendig del som alle de andre fylker og regioner.
Grensesteiner er ofte en gudgitt sak. Apostlenes gjerninger 17, 26 til 27 forklarer:
«Og Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»
At geografi med kyst, fjord og vidde gjør noe med mennesker som bor der, er hevet over tvil. Naturen skaper en slags identitet. En slik identitet skaper et folk. Man kan for eksempel se det også innenfor kristentroen i Finnmark. Særlig har den læstadianske bevegelsen opp gjennom historien vært med på å prege Finnmark. Mange mennesker har funnet troen på Gud og evig liv gjennom bevegelsen. Fra samer på vidda til fiskere på havet som begge visste at det i isende vinterstorm bare var en teltduk eller båtbord mellom dem og evigheten. De trengte Gud. Dette skapte et viktig fellesskap.
Men så kom de nye trender fra en annen geografi sørfra. De forkastet gamle Landstads salmebok, Landstads «reduserte» og innførte nye skikker, liturgi og teologi. I dag er det visst både revy og spill i kirken som er blitt konsertlokale fremfor gudshus, og uten ord til frelse. Troende mennesker ble fremmede for kirken, og de fleste kirker står ganske tomme. Skal hele Finnmark til slutt bli tømt.
Finnmark har i alt for stor grad vært fylket hvor nesten ingen prester ble begravet, fordi de reiste så fort de kunne etter å ha klatret på karrierestigen. Og Finnmark er et barskt land. Man må nesten være født der for å kunne trives. Tidligere fylkesmann Anders Aune kalte dem som blir igjen, for tusseladder.
Er det tusseladder finnmarkingene vil være, så la Oslo ta styringen via direktiver gjennom fylkeshovedstaden Tromsø. Da kan fisk, vilt og bær, olje, metaller, rikdommer og ungdom føres bort fra dem som blir igjen.
Dessverre har noen klart å piske opp splid og strid mellom Alta og kysten. Noen vil skille lag for et skarve sykehus. Slik er det når ressursene ikke kommer fra sentrale myndigheter. Det kan vel ikke utelukkes at noen benytter trikset i et siste forsøk på å hindre at Finnmark forsetter som et eget fylke. Alta kan kanskje få litt mer, men kysten står i fare for å få en brukket rygg. Uten omland ryker også Alta til slutt. Det er neppe mange i Harstad og Tromsø som vil satse på Alta.
Det var en fisker i Mehamn. Om denne fisker sto det i avisens nekrolog at fisken følger etter deg. Han var en indremisjonsmann, aktiv i både kirke og husmøter. Han ba. Det hjelper å be.
Nå like før dette stortingsvalget er det viktig at man ber om Guds velsignelse og det beste valgresultat for Finnmark. Så får det komme hva komme vil, enten det er slutt for Finnmark fylke eller nåde til å bygge og bo mellom bakkar og berg utmed havet.
Det kan nå like før valget være vel verdt å ta med ett av de kloke ord fra kong Salomos ordstråk.
«Flytt ikke de gamle grensesteiner, og kom ikke inn på farløses marker.» (Ord. 23, 10)
Dette er et stortingsvalg for eller mot Finnmark!
