Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): Det er slutningsversene i to beretninger i Johannes’ evangelium, 2. kapittel, versene 11 og 22: «Og disiplene trodde på Ham.» «Og de trodde Skriften og det ord Jesus hadde sagt.»
Det er en herlig uttalelse om Jesu disipler. Et prakteksempel på hvordan det skal være for oss når vi har hørt Hans ord. Den avgjørende innstilling til Jesu under og ord. Denne følgen av å høre Herrens ord fører til et nærmere kjennskap til Ham og respekt for Bibelen. For den eneste rette, fruktbare holdning til det Jesus sa og gjorde, uttrykkes her slik: Disiplene «trodde på Ham».
Ingen kan bli Hans disippel (Guds barn) uten å tro på Ham. For ved denne troen kommer livet, tilgivelsen, og etterfølgelsen. Den er muligheten til å gripe, ta imot, få del i og eie frelsens gaver og liv.
Dette skjedde i to vidt forskjellige sammenhenger. Den ene, i en festlig og hyggelig atmosfære, et bryllup. Det andre sies etter en dramatisk og radikal hendelse. Da Jesus renset tempelet og det var stort oppstyr. Likefullt ender begge beretningene med samme beskjed om disiplene: De trodde på Ham. Altså, ikke bare når de opplevde noe storartet og godt, men også når det måtte tas et drastisk oppgjør mot uorden og misbruk. De trodde på Ham når Han gjorde undergjerninger. Og de trodde også på Jesus når Han refset synden og hindret at den fikk fortsette.
Det er noe betagende og friskt over dette. Deres tro var ikke bare en tilslutning til det som ga behag og begeistring. Slikt som gir fine opplevelser, medgang og gode følelser. Men de hadde en tro på Jesus som var fast, redelig og hengiven, også under krevende forhold og slikt som ikke var lett å forstå. De viste en absolutt og pålitelig trosholdning til Ham.
Her presiseres ikke bare at disiplene trodde. Men også hva de trodde. De trodde på Jesus «og de trodde Skriften og det ord Jesus hadde sagt.» Dette viser hva deres tro hvilte på, dens grunnlag, gjenstand og innhold. Det var Jesu person, Hans ord og Skriften.
Dermed er alt som sies om og av Jesus med, og likeså hele Skriften, Det gamle testamentet. Slik hører vi om disiplenes tro helt fra Jesu første under. Og slik skal det være med Hans disipler i alle tider. Det er det riktige og normale: den fulle og hele visshet med tillit til Jesus Kristus og alt Guds ord.
Hvor vi trenger å legge merke til dette og virkelig lytte til det! Om enhver som er bærer av kristennavnet, skal det kunne sies: Han/hun, tror på Jesus. Men også det: De tror på Skriften og holder fast på Guds ord, gitt oss i hele Bibelen. De velger ikke bort noe, eller tilpasser noe etter eget og andres ønsker og vilje og det tidsriktige. Nei, fordi de har tatt imot Jesus og tror på Ham, har de tillit til Hans ord og Skriften for øvrig.
Dette glimt fra Jesu disiplers første tid er gitt oss til forbilde i alle tider. Det er tidsvitners klare vitnesbyrd og veiledning. Noe mer pålitelig har vi ikke å forholde oss til eller å vise til, når det gjelder Jesu disiplers holdning og etterfølgelse. Heller ikke noe sterkere forbilde enn det som er gitt i Det nye testamentet: «Disiplene trodde på Ham». Vi kunne vært spart for mye villfarelse og strid om dette var innstillingen hos enhver som kaller seg kristen.
Gud skapers egen signatur
Som fjell reiser seg i havene,
er omgitt av bølgenes drag,
står fast i storm og straumdragene,
er Guds løfter sikre hver dag.
Det altet du makter å øyne,
dimensjonene øyet ser,
lar Skaperen ved visdom løyne
om hvordan alt Hans storverk skjer.
Hans gjerning stadig overvelder.
Du elsker den skjønne natur.
Men vet du at også den gjelder,
Gud skapers egen signatur?
«Alt gjorde Han skjønt» i de tider
da verden ble til ved Hans ord.
Og sendte sin Sønn som her lider.
Det frelser den som på Ham tror.
Axel Remme
