Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEKOMMENTAR): Interessen for kirkehistorie og samisk språk i nord gjorde at tjenesten ble i Finnmark. Det var også en kjent sak at Den gamle norske kirke (Dnk) i de to nordligste fylker svært ofte måtte ty til feltprester på grunn av prestemangel. Nå kan man derimot bli prester nesten uten skolering, sammenlignet med gamle dager. I min tid var studietiden og praktikum satt opp til en varighet på syv og et halvt år. Mitt beste praktikum som virkelig var verdifullt, hadde jeg hos gamle prester i nord. Det var visstnok etter at Gunnar Stålsett (Sp) ble Oslos biskop etter en politisk «hestehandel» i Bondevik regjeringen i mars 1998, at utdannelsen til prester i Dnk ble kraftig redusert.
Det mest verdifulle da vi bodde i Lakselv, var tjenesten utenom Forsvaret, særlig i Karasjok og Porsanger. Det var gudstjenester og kasualia. Det skulle senere bli fast tjeneste i Nordkapp. Den lengste og rikeste tiden ble i Kautokeino, stedet jeg fortsatt besøker. Der har Skriften og Den evangelisk-lutherske bekjennelse vært grunnfestet nesten frem til i dag. Etter hvert som de gamle går bort, blir søndagsmenigheten mindre. Dnk og Samisk Kirkeråd er blitt mer liberale etter hvert. Det blir sikkert verre! Hvis en person søker på en prestestilling og er politisk korrekt, blir søkeren tilsatt. I gamle dager var det en teologisk kandidat som fornektet jomfrufødselen. Kandidaten ble dermed ikke ordinert av en bibeltro biskop. Kandidaten ventet bare til ledelsen i Dnk ble liberalisert, så ble han ordinert, og vedkommende er fortsatt i tjeneste i Dnk.
