I disse tider med korona byr Finnmark på uante muligheter for å komme seg ut. I naturen. Der er det ikke vanskelig å holde litt avstand.
Det skal ikke mye til for å skape hygge. Tenk bare på å ruske litt lyng og fyre opp et kaffebål, holde svartkjelen over og la kaffelukten blande seg med lukten fra brennende lyng. Ute ved havet kan man kanskje fortsatt finne noen rekvedpinner som gir ild til et kaffekok.
Nå kan det være surt og kaldt. Regn og vind også. Da føles det kanskje litt for hustrig. Men det finnes gapahuker og skjul for den som vil ha uteliv. Er man flere, kan man nok bli varm av gode historier ved et bål.
Om man har lagt datautstyret hjemme, kan man filosofere mens man lytter til en klukkende ørretbekk eller uavbrutt hører båra slå dovent opp mot tareskogen og synge havets sang.
Noen ganger er det vel slik at de virkelig viktige tankene kommer når man søker stillheten. Og i Finnmark er det fortsatt rikelig med stillhet. Mennesket trenger stillhet. Bråk og ståk jager ofte tanker om evigheten bort.
V.N.