Av Johan Mathis Klemetsen
(FORTELLING): Under siste delen av verdenskrigen (1944) da den tyske okkupasjonsmakten måtte forlate Finnmark, ble den såkalte brente jords taktikk gjennomført over hele Finnmark. Slik skjedde det også i Kautokeino. Folk ble tvunget til å evakuere, det vil si de måtte forlate hjemmene sine. Deretter ble hjemmene og alle bygninger brent ned til aske. Kirkene ble spart på flere steder, men i Kautokeino ble også kirken brent. Høsten 1945 var det ikke noen kirke i Kautokeino. Undertegnede ble gift den høsten. Vielsen ble foretatt i en liten brakke. Men ekteskapet har holdt like godt, nå i over 50 år. Senere ble det satt opp blant annet en brakke som ble kalt skolebrakka. Denne ble også brukt til kirkelige formål.
Noen år senere ble det satt opp en provisorisk kirke av tømmer på prestegårdsjordet bak prestegården, som da besto av en brakke. Denne provisoriske kirke gjorde tjeneste som Guds hus i flere år, inntil vi fikk en ny permanent kirke, som ble tatt i bruk i 1958. Da ble «gammelkirka» flyttet til Áisaroaivi hvor den fremdeles står og brukes som kirke.
Det er noe jeg spesielt husker i forbindelse med den provisoriske kirken i Kautokeino. Det var om våren, i flomtiden. Den 1. pinsedag og selvsagt skulle det være gudstjeneste i kirken. Men for å komme til kirken måtte folk skysses med elvebåt frem til kirketrappa. Vi rodde med båt opp gjennom Nifstegurra og helt frem til kirken. Nifstegurra var den gangen liksom en kløft i terrenget mellom prestegården og Keskitalo-gården som under storflom fyltes med vann fra elva, og derfor kunne man bruke båt som fremkomstmiddel. Nifstegurra er senere blitt fylt med jord og stein, den finnes ikke lenger. Mens vi satt i kirken på denne 1. pinsedag, skvulpet det vann under golvet, og det hendte at noen vannskvett kom opp gjennom golvet også. Slik at hadde vannstanden vært, om ikke mer enn cirka to tommer høyere, hadde vi måttet sitte med føttene i vann. Det føltes litt rart, men samtidig litt morsomt. Det var storflom det året, noe som man nok ikke opplever hvert år. Imidlertid har jeg opplevd å se at flomvannet har kommet over Boarronjarga og rent over østfor Sivabygget. Jeg har også sett at Josefine Hætta har brukt båt mellom huset og fjøset.
I jubileumsheftet finner vi et bilde fra vårflommen i 1952. Presten står i prestekjolen i båten, på tur til gudstjeneste i interimskirken!
Artikkelen ble skrevet til Kautokeino kirkeforenings 50-årsjubileum i 1996
