Siste spikeren i kista ble slått da regionrådet (fylkestinget) i Lappland med 43 mot tre stemmer stemte nei til jernbane av hensyn til økonomi, miljø og urfolks interesser med særskilt vekt på reindrifta, skriver Sagat på lederplass.
Sør-Varanger jordnære ordfører Lena Norum Bergeng (AP) innså like etter vedtaket i det finske regionrådet at slaget var tapt, både for jernbane og stamnetthavn. Det siste fordi de to sakene var helt knytta opp mot hverandre.
For det ville hjulpet svært lite om det kom store mengder varer til Kirkenes fra Kina og andre land, om de hadde måttet blitt kjørt sørover med vogntog på vei. Mengdene som skulle til for at det kunne blitt lønnsomhet, er så enorme og illusoriske at det ville vært umulig å frakte dem med vogntog.
For enkelte lever ennå drømmen om toget som aldri tok av, i beste velgående. Kanskje sitter det langt inne å vedgå at noe man har prata varmt for i mange år, ikke blir realisert, iallfall i uoverskuelig fremtid. Drømmer og visjoner er det imidlertid lov å ha, men så lenge det per i dag kun er fylkestinget i Troms og Finnmark som ennå støtter jernbanedrømmen, sier det vel det meste. Prisen på en jernbane vil være på mellom 30 og 70 milliarder, ifølge ulke fagfolk.
Vårt råd til lokalpolitikerne i Sør-Varanger er å bruke minst mulig energi på det som i dag kan fortone seg som rene luftslott i forhold til både jernbane og stamnetthavn.
Folketallet i kommunen går ned, og da kan en grei begynnelse være å ta grep for å gjøre kommunen mer attraktiv som bosted og ikke minst flytte til.
Jernbane kan kommunen definitivt ikke bygge, men bolyst på ulike arenaer, både sentralt og i distriktene, kan politikerne definitivt bidra til med gode vedtak og tiltak. Å gjøre det attraktivt for næringslivet å etablere seg i kommunen vil også kunne bidra i positiv retning.
Det kan iallfall være en begynnelse!