Av Vidar Norberg, Hans Wessel Holst (tolk) og Heljä Norberg (foto)
(2015): –Vi vant krigen mot Tyskland på grunn av den materielle hjelpen fra Amerika og England. Det er hovedsaken, sier Usher Rosental som arbeidet i en av administrasjonsstabene i Den røde armé under andre verdenskrig.
Rosental er én av de rundt én million immigrantene som kom fra det tidligere Sovjetunionen til Israel etter at jernteppet falt. Han er historiker, pedagog og skolemann fra Moldova.
Blant de allierte i Vesten feires frigjøringsdagen som regel den 8. mai, mens den i Russland feires den 9. mai.
–Stalin ville ikke at Sovjetunionen skulle underskrive de tyske kapitulasjonspapirene på samme dag som de allierte. Stalin sa til general Georgij Zjukov at dette er vår fest, ikke europeernes fest. Zjukov dro derfor ut tiden for undertegnelsen av den tyske kapitulasjonen til klokken 23. Russland var to timer foran, og dermed var den 01.00 og den 9. mai i Sovjetunionen. Derfor har Russland sin egen dag den 9. mai, mens de allierte markerer dagen den 8. mai, forklarer Rosental.
Hjelpen kom fra Vesten
På spørsmål om hvordan Den røde armé vant over de tyske hærstyrker, nøler han ikke med å peke på den materielle hjelpen fra England, USA og de allierte styrkene.
–Det kom titusener av lastebiler fra USA, Studebaker. Vi trengte ikke en gang levere dem tilbake. Russiske soldater gikk i engelske klær og støvler. Under kampene om Stalingrad kom det 500 fly fra Frankrike. Det kom mathjelp og til og med spisebestikk. Russerne fikk alt de trengte av utstyr og våpen fra England, Amerika og de allierte. USA sendte et hangarskip inn i Svartehavet. Det ble også sendt soldater. Uten denne hjelpen hadde østfronten aldri overlevd. Det snakkes kanskje ikke så meget om dette i Russland.
–Selvfølgelig hadde Den røde armes soldater helter og flinke folk. Russiske soldater gjorde en heroisk innsats. De hadde en høy moral og samhold i krigen mot Tyskland.
–Partisanene skapte også store vanskeligheter. Uansett hvor tyskerne kom, kunne de ikke føle seg trygge på grunn av partisanene. De spilte en meget stor rolle for utfallet av krigen. Partisanene var stort sett menn fra landsbybefolkningen som ikke var mobilisert inn i den vanlige hæren. Partisanene dannet grupper mot nazistenes fremrykkende hærstyrker. Tyskerne var ganske nådeløse overfor partisanene.
–Det var vansker for tyskerne som okkuperte områder i Russland, for de fleste av folket utøvde en veldig motstand. Samholdet var sterkt i folket. De var lojale mot kommunismens ideer og mot fascismen, sier Rosental.
–Så du noe til Einsatzgruppen som fulgte med nazistenes hær for å ta jøder.
–Nei, jeg så dem aldri. Men tyskerne var barbariske, ikke bare mot jøder, men også mot den russiske befolkningen. Alle led der tyskerne gikk frem, både i Ukraina, Hvite-Russland og Russland. Det var mye henrettelser dersom den lokale befolkningen ikke støttet tyskerne.
–Tyskerne kom fort. Sovjetunionen var ikke forberedt på krig. Tyskland kunne nesten uhindret ta seg frem til Moskva uten motstand, sier Usher Rosental som flere ganger i løpet av intervjuet i Jerusalem understreker at det var den materielle hjelpen fra USA, England og de allierte styrkene som avgjorde slaget.
Hvem var Josef Stalin
–Hvem var Sovjetunionens diktator Josef Stalin?
Usher Rosental har avisutklipp i sin veske som har tar frem og leser fra. Han forsøker å komme med en objektiv beskrivelse av den beryktede Josef Stalin.
–Stalin var fra Georgia, og det var nok et privilegium for georginene at de hadde Stalin. Han gikk på presteskole da han var gutt. Han ble utvist på grunn av dårlig oppførsel. Han hadde ingen annen utdannelse og var uten nevneverdig lærdom.
En av de sakene som opptar Rosental, er det såkalte «legekomplottet». Stalin anklaget fremtredende russisk-jødiske leger for å forsøke å ta livet av topplederne i hans diktatur. Stalin bestemte seg for å bli kvitt jødene. Alt i 1950 testet han planen da jødiske leger ble arrestert på bilfabrikken Zis. De ble skutt i november. I 1953 meldte nyhetsbyrået Tass at legenes «terrorgruppe» var avslørt. Stalin planla å deportere jødene til Sibir, men natt til 2. mars 1953 ble Josef Stalin rammet av hjerneslag. Han døde 5. mars.
–Stalin var meget opptatt av å tilintetgjøre jødene. Han ville sende dem til Sibir. Det ble bygget hus uten oppvarming, uten muligheter for å lage mat. Det var heller ikke tilknytning til vann i husene.
Rosental forteller at Stalin i 1953 forberedte et spetakkel på Den røde plass. Der skulle han straffe jødiske leger. Det var selve signalet på at alle jødene skulle sendes til Sibir. De skulle av sted med kuvogner. Stalin forlangte at halvparten skulle skytes på veien. Jødene ville gå den visse død i møte. Stalin døde imidlertid tre måneder etter at han hadde begynt med dette.
–Hvorfor ville Stalin fordrive jødene?
–Det er vanskelig å si, sier Rosental ettertenksomt to ganger.
–Jeg tror at det kan ha vært gammelt hat på grunn av Leo Trotskij som var jøde og Stalins hovedfiende. Trotskij ble drept etter ordre fra Stalin. Han var et mystisk person. Kanskje var Stalin drevet av misunnelse overfor jødene som var meget intelligente. De hadde høye stillinger som leger og professorer. Med misunnelse kan hatet komme.
–Hitler drepte seks millioner jøder. Stalin ville drepe jødene på vei til Sibir. Det var forferdelig. Slike planer la kamerat Stalin for oss, sier Rosental.
En familie fra Moldova
–Jeg ble født i Regina i Moldova i 1921. Min far het David og min mor het Rakel. Der bodde søsknene Jakob, Lader, jeg Usher og min søster Ester. Vi tilhørte middelklassen og hadde et toetasjes hus. 95 prosent av befolkningen i vårt område snakket jiddisk. Resten av moldoverne i vårt område kunne også jiddisk. Rumensk var det offentlige språket som ble benyttet i skolen.
–Vokste du opp i et jødisk hjem?
–Vi overholdt ikke så mange jødiske tradisjoner, men jeg visste at jeg var jøde. Min far hadde betalt for tre plasser i synagogen. Dit gikk han og mine to eldre brødre. I byen var det rundt 20.000 innbyggere, tre synagoger og én kirke for moldovere. Det var fredelige forhold og jøder og moldovere respekterte hverandre.
Da krigen kom, måtte vi rømme. Jeg havnet i Nord-Kaukasus, på et sted som heter Rostov Oblast hvor vi arbeidet på et kollektiv. Men tyskerne avanserte, og vi dro til Usbekistan hvor det igjen var arbeid på et jordbrukskollektiv.
Den røde armé tok ungdom i 18-årsalderen inn i armen. De beordret Usher Rosental til å bli med, men da påsto far at han bare var 16 år og for ung. Derfor står det i passet at han er født i 1922, men det rette er 1921. Fødselsdatoen ble senere til 8. mars istedenfor september, men det skyldtes språkvansker under registrering i krigsdagene.
–I begynnelsen av 1943 ble jeg innkalt til Den røde armé i Usbekistan, fordi jeg kunne flere språk flytende. Det var rumensk, og jeg var ganske bra i tysk, fransk og russisk. Jeg ble derfor tatt inn i staben, hvor jeg var resten av krigen.
Administrasjonsstaben ble flyttet fra sted til sted.
Rosental forteller at han arbeidet på flyplasser. Etter hvert som krigen pågikk, kom de nærmere Europa, og han var blant annet i Krakow. Hans oppgave var hele tiden å være tolk. Da krigen var over, fulgte han igjen staben som ble flyttet til Bukarest i Romania, selv om han var stasjonert i Bulgaria hvor han ble kurer til Bukarest.
Det var også familiesorger for familien Rosental. Hans bror kunne reist til Israel, men han kunne ikke noe om jordbruk og rømte til Russland for å få arbeid der. Han ble tatt, anklaget som spion i 1938 og skutt.
Sommeren 1942 ble Usher Rosentals bror innkalt til tjeneste som frontsoldat. Senere på høsten kom det brev om at han var såret og lå på hospitalet i Tsjeljabinsk. Det var spørsmål om noen ville besøke ham. Usher Rosental svarte at han ville komme. Han forberedte seg på den hundre mil lange reisen for å besøke sin bror i retning det kalde Sibir.
–Like før jeg skulle gå på toget, kom brevet vårt i retur. På konvolutten sto det bare «død». Derfor reiste jeg ikke, og vi vet heller ikke hvor min bror ligger begravet.
–Dikteren Ostrovsky sier at hvert menneske har sin egen roman, eller historie. Jeg er troende, og det er rart at jeg ble bevart, mens jeg mistet to brødre, sier Usher Rosental.
Det sovjetiske skolesystemet
Den andre verdenskrig var hard. Men i 1948 ble Usher Rosental dimittert. Han reiste til Plovdiv, som i dag er Bulgarias nest største by etter Sofia.
–Der traff jeg Nakhum Roitman, en gammel kamerat fra barndomsårene, som nå er død. Han ordnet dokumenter og hjalp meg inn på pedagogisk institutt. Jeg hadde rett til utdannelse siden jeg hadde vært i krigen. Det førte også til at jeg underviste i historie i Moldova.
I 1953 gikk ferden til den sovjetiske storbyen Leningrad, som i dag er St. Petersburg. I 1954 ville Rosental studere videre. En misforståelse gjorde at sovjetiske skolemyndigheter trodde at han studerte for Moldovas regning. En dame ordnet det slik at han skulle ta eksamen på et fremmed språk, betalt av Sovjet. Han valgte fransk, som han sier ikke er så ulikt rumensk. Damen hentet en fransk avis som han oversatte og fikk dermed studere og ta eksamen på fransk.
–Den damen hjalp meg videre.
–Jeg fikk stipend, 650 rubler i måneden som holdt til mat, jeg bodde gratis, kunne kjøpe bøker og reise litt. Alt betalt av staten. Det var et godt skolesystem i Sovjetunionen.
Etter tre år var doktorgraden klar. Arbeid ble det i Tiraspol, Moldovas nest største by. Han følte ingen antisemittisme da han kom tilbake. Moldova var en republikk i Sovjetunionen, og jødene følte seg som den vanlige befolkningen. Der fikk Rosental etter hvert ansvaret for hele skolesystemet i byen. Han hjalp også til med å etablere tilbud for elever som ikke var så flinke på skolen og trengte ekstra hjelp. Han ble i Tiraspol til han gikk av med pensjon.
–Det var aldri noen hindring at jeg var jøde.
Ville hjem til Israel
I september 1989 immigrerte pensjonisten Usher Rosental til Israel. De fulgte tradisjonen og besøkte foreldrenes grav før de dro. Hvert år reiser en av familiens representanter til gravstedet.
–Hvorfor reiste du til Israel?
–Jeg ville hjem. Det er her jeg føler meg hjemme. Her har jeg barn og barnebarn. Jødene har vært flere tusen år uten et hjemland, og det har vært forferdelig tungt. Før kjente jeg landet fra bøkene. Nå er jeg hjemme. Da er man seg selv. Du må oppleve dette for å kunne føle hvordan det er for oss jøder å være tilbake i Israel. Det er en sterk fedrelandsfølelse.
–Savner du Moldova?
–Jeg har reist hit. Der er ingen igjen av mine nærmeste i Moldova. Jeg har gode minner. Tenker på det som var. Det var godt forhold mellom jødene og moldoverne. Borte bra, men hjemme best. Det er et ordtak som sier at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Jeg er hjemme nå, understreker Rosental nå om Moldova.
Ushers kone døde lenge før han immigrerte til Israel. Døtrene Ina og Dina bor i Israel.
Usher Rosental beskriver seg som en realist som er opptatt av fakta, men sier at uten tro er det vanskelig å leve. I dag er han opptatt av jødedommen. Han sier at patriarken Abraham skulle hatt Nobels fredspris for Abraham lærte at det er én Gud og kom med monoteismen.
Rosental er også opptatt av Jerusalem, som han kaller fredens by. Han mener den er viktig, så viktig at rundt om i verdens synagoger har man i alle år hilst hverandre med «neste år i Jerusalem».
–Gud utvalgte seg et folk. Han ga oss sabbaten som betyr å sitte stille, slappe av og å hvile. Sabbaten er viktig. Da skal alle hvile, både mann og kone, gjester og slaven. Det er viktig for menneske å ha en hviledag. Jeg synes også at opprettelsen av sabbaten fortjener Nobels fredspris.
Rosental forteller at han har lest hele Bibelen, fra A til Å, ikke bare fordi den gir moralsk opplæring, men også på grunn av at han er interessert i historie.
–Jeg er historiker. Hver sivilisasjon har sin historie… Gud er nådig. Denne ene Gud kan hjelpe, sier Usher Rosental fra Mevasseret Zion utenfor Jerusalem.
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT mai 2015.
