Av Finn Indrebø
(KOMMENTAR): Det viser seg at Den norske kirke ikke har bruk for prester som er bundet i sin samvittighet til Guds ord og den evangelisk-lutherske bekjennelse. For når det gjelder samarbeid med kvinnelige prester, likestillingsideologi og likekjønnet såkalt ekteskap, da er det meget trange kår for dem som ut fra Guds ord og sin samvittighet sier nei til det og holder fast på det i sin bekjennelse. Altså med andre ord: Den som tar Guds bud og formaninger alvorlig, har store vanskeligheter i Den norske kirke.
Det som jeg vil streke under i denne forbindelse, er at dere, unge menn, som Gud har kalt til å være prester, dere må ikke si nei til prestekallet, men ta en solid presteutdannelse og så se hvor Herren vil bruke dere. Dette kommer til å bli meget utfordrende, og det kan være at dere må velge å leve i enslig stand eller ha et annet yrke ved siden av, så dere kan forsvare utgiftene som dere har. Men kallet til tjeneste i Guds rike er det verd. Men regn ikke med for mye støtte fra dem som bekjenner troen eller andre, regn kun med Gud – at Han vil gi dere det dere trenger for å leve.
Og så vet jeg, ut fra egen erfaring, at det å ha rett lære ut fra Guds ord og bekjennelsen, altså ha det teoretiske i orden, enda så viktig det er, så er det ikke nok. Det avgjørende er ditt personlige hjerteforhold til Jesus, hvor Han spør deg hver dag ut fra Ordet: Elsker du meg? Har du meg kjær? Elsker du meg mer enn disse?
Når en i sin daglige omvendelse sier ja til Jesus, da blankpusser en alltid kallet hver dag. Det er da Herren velsigner deg i den tjeneste Han setter deg inn i. Og så lærer Han oss at uten Ham kan en ingen ting gjøre i Guds rike.
Det kan også være at du ingen talerstol får, og mange kristne er redd for å forsvare deg, fordi de vil være med i det gode laget, der ingen kampånd rår. Det blir smertefullt for deg å oppleve det, men slik har det dessverre vært i kirkehistorien. Derfor ønsker jeg deg som Gud kaller til tjeneste i sitt rike: Lykke til, og vær frimodig på Ordets vegne. Og så går det godt an å synge: «Hvor Gud meg fører, går jeg glad; Han, ikke jeg, skal råde. Jeg kaller alle tider hva min Gud meg sender, nåde. Han fører meg dog like hjem, så går jeg alltid trøstig frem og på Hans hjerte liter.»
