Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Det var en fin, kald vinterdag på 1990-tallet at jeg var på tur fra Kautokeino til Masi. Mellom Guhkesluokta og Heammogieddi nådde jeg en svart hund. Jeg måtte stoppe fordi jeg møtte et motgående kjøretøy. Da kom hunden til bilen.
Jeg åpnet døren og spurte på et forståelig språk: «Vil du følge med?» Hunden hoppet inn mellom rattet og meg, og satte seg i forsetet. Den hadde noe is i pelsen og bar preg av å være på langtur! Den så på meg flere ganger og den så fremover. Jeg syntes dette var en trivelig haiker! Da jeg kom til de første husene, stoppet jeg og passasjeren forlot farkosten! Jeg ble sikker på at individet ikke var et spøkelse, men en stum og trivelig hund, som kanskje kjente bilen min? Jeg fikk mistanke om at hunden tilhørte Karen Kemi Bals (1934–2019) og Aslak Persen Bals – “Ellon Áilu” (1928–2015).
På bildet ser vi Aslak på hjemtur fra reinflokken med sin trofaste passasjer. Kanskje het hunden Čáhppe eller Muste! For øvrig var Karen og Aslak våre venner, og Aslak en nær medarbeider i Kautokeino menighet.