Av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Sp
Jeg stilte 12.03.2021 følgende spørsmål til klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn: «Vil en sørge for at fisket med krokgarn får fortsette slik det har foregått i århundrer?».
Han svarte som følger (19.03.2021):
«Krokgarn skattar selektivt på mellomstor holaks, som har stor verdi som gytelaks. Dette er grunnen til at krokgarn i all hovudsak blei fasa ut langs kysten sør for Finnmark i 2002. I St.prp. nr. 32 heiter det at departementet meiner krokgarnfisket bør bli fasa ut også i Finnmark. Det er lista opp fleire gode grunnar i proposisjonen til at krokgarnfisket ikkje er berekraftig. Det står også at det blir lagt opp til ei overgangsfase for at fiskarane nord for Troms skal ha tilstrekkeleg tid til å gå over til kilenøter. No, nær femten år seinare, er altså denne overgangsfasen over. Sjølv om krokgarnfisket har føregått i fleire tiår, er ikkje denne reiskapen tilpassa dagens bestandssituasjon».
Skal hjelpe Rotevatn
Senterpartiet slutter seg til alle gode forslag som oppfyller bærekraftmålet samtidig som det ivaretar lokale bestander og fremmer et villaksfiske som befinner seg på et maksimalt bærekraftig nivå (maximum sustainable yield – MSY) – over dagens uttak. Men virkemidlene må være finsiktet inn mot å fjerne årsakene til bestandsnedgangen. Hva har fått Miljøvernforvaltningen til å tro at krokgarn er årsaken? Eller enda verre – hvis «påvirkning fra lakselus» og «fra oppdrett og klimaendringer» (Miljødirektør Ellen Hambro 20. juni 2020) er problemet hvordan kan forvaltningen kjøre på med forbud mot krokgarn som det probate middel? Er ikke dette å rette baker for smed?
Jeg skal hjelpe miljøvernminister Rotevatn litt på vei:
Problemet som Miljøvernforvaltningen skyver foran seg er ikke stilt og når det stilles er en uten vitenskapelig belegg. Krokgarnfisket på kysten sør for Finnmark ble forbudt i 2002, dvs. for 19 år siden. Vi har ikke fått fremlagt verken data på at krokgarn fisker mer effektivt enn kilenøter og i et hvert fall ikke at selektiviteten til krokgarn fisker ut holaksen i større grad enn kilenot. Vi etterlyser data på at redusert eller endret sjøfiske resulterer i økt bestand eller økt elvefisket.
Hva er tallenes tale – jf. statistikk fra SSB i perioden 2008-20? I toppår som 2008 kunne finnmarksfiskerne ta 212 tonn laks i sjøen samtidig som elvefisket dro inn 140 tonn. I de seneste år har totaluttaket (elv og sjø) variert mellom 191 tonn (2013) og 243 tonn (2017).
Kaster seg på hets
Tallinjene gir ingen statistisk signifikant sammenheng mellom forbud mot krokgarn og totalt fisket mengde i sjø og elv. Det ser en ved undersøkelser av f.eks. Trøndelag som kunne fiske med krokgarn fram til 2001.
Derfor; den vitenskaplig baserte politikk som naturmangfoldsloven skal bygge på er ikke oppfylt, jf. § 8:
«Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet» (uth.her).
Miljøverndepartementet har selv konstatert at krisen for villaksen skriver seg fra «påvirkning fra lakselus» og «fra oppdrett og klimaendringer», men velger ikke å gjøre noe med det, men kaster seg i stedet på hetsen mot sjøfisket, som har vært grunnløs – noe som også statistikken bekrefter.
Hvis Senterpartiet kommer til makten ved høstens stortingsvalg, er uretten mot sjølaksefiskene noe av det første vi vil gripe fatt i.
Artikkelen er sakset fra Sør-Varanger Avis uten forespørsel.