Av Willy Gryting
(BREV): Jeg var så heldig at jeg fikk være en del sammen med ham, mest som barn, og litt som tenåring og voksen. Vi kalte ham bare for far. Han het Emil Bakken og bodde på Nesverk, som lå i Holt kommune. Nå Tvedestrand.
Det var ikke mer enn fire mil dit fra Gryting i Gjerstad hvor jeg vokste opp, så det hendte at jeg var der, både alene og sammen med mamma og pappa. En gang mens jeg var der, døde mormor på en nokså dramatisk måte. Den opplevelsen jeg da hadde som fireåring, kommer jeg aldri til å glemme. Hun var da bare 66 år. Morfar og hun var nesten like gamle, så han ble forholdsvis tidlig enkemann. Han var også glad i å reise og var ofte på besøk i Gjerstad hos oss. Da han var hos oss, holdt han alltid husandakt, og mens han leste i den store Bibelen, fikk jeg holde brillehuset. Jeg fikk være med ham på fisketurer både i skogstjern og i bekken som rant gjennom grenda. Vi kalte det elva. Særlig når vi fiska i bekken, var han veldig nøye med å gå forsiktig på kanten, så det ikke skulle riste i torva. Fisken må ikke se deg, sa han.
Og han var flink til å fiske. Vi brukte mest makk, så før vi skulle på fisketur, måtte vi en tur bak utedoen og grave.
Far reiste ut på seilskute som 14-åring, og han hadde mye dramatisk å fortelle fra den tiden. Både forlis og overfall i en fremmed havneby. Da han avsluttet sjølivet, begynte han som maler, og både min far og andre gikk i lære hos ham. Også jeg opplevde å stå i stige på husveggen sammen med ham og få noen gode råd om malerteknikk. Som pensjonist begynte han å lage modellskuter. Noen så store at de ble brukt i kirker. Han var så ivrig at han kunne holde på til langt på natt. En gang ble han intervjuet på lokalradioen av Julius Haugen om modellskutebyggingen og sjølivet.
Sommeren 1965 reiste jeg første gang til Finnmark for å være arbeider for Indremisjonsselskapet, og det ble mindre kontakt med morfar. Han hadde også fått seg en venninne som han reiste mye sammen med. Noen få ganger traff jeg ham hjemme hos mine foreldre, men da var det ingen husandakter.
I 1969 fikk Elin og jeg vårt første barn. Vi bodde da i Mehamn. Den samme våren fortalte familien min at morfar var blitt så forandret. Hva som var skjedd, fikk jeg ikke så mye forklaring på, men jeg forstod at han måtte ha opplevd en åndelig fornyelse. Han snakket nesten bare om Jesus, fortalte de.
Den sommeren ville vi reise til Gjerstad. Vi hadde nemlig bestemt at vår datter Hanne Liv skulle bli døpt i Gjerstad kirke. Jeg regnet da med at jeg kom til å treffe morfar igjen, og jeg gledet meg veldig til det. Hanne Liv ble døpt søndag 3. august. I dåpsselskapet hjemme hos mine foreldre på Gryting den dagen var morfar også der.
Med tanke på de husandaktene han hadde hatt hjemme hos oss da jeg var liten, fikk jeg lyst til å spørre om han vil holde en andakt i dåpsselskapet. Og det var han mer enn villig til. Jeg husker ikke noe av det han sa, men det jeg husker fra den gangen, for omkring 51 år siden, var at jeg ble så grepet at jeg gikk ut på gangen og brast i gråt. Så sterkt ble det for meg, det som Jesus hadde gjort for og med morfar. Dagen etter fikk jeg også, uten å vite det, oppleve min siste fisketur med ham i pram på Simonstadvannet. Vi reiste snart nordover igjen, og samme høsten flyttet vi til Hammerfest, hvor jeg skulle begynne i en ny stilling for Indremisjonsselskapet.
Ikke lenge etterpå fikk vi høre at Emil var blitt syk. Han hadde fått kreft og var innlagt på Aust-Agder sentralsykehus. Under to måneder senere døde han.
Jeg fikk ikke anledning til å møte ham mer før han døde. Men ble fortalt at han vitnet om Jesus på sykehuset.
Morfar var glad i å fiske mens han levde. Han avsluttet livet som menneskefisker.
