Av Frank Emil Trasti, nestleder i Sør-Varanger sjølaksefiskarlag
«For 2021 åpnes det ikke for fiske etter anadrome laksefisk i kystområdene sør for Finnmark og det åpnes ikke for fiske etter anadrome laksefisk med krokgarn i Finnmark.»
Dette har klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn bestemt. Hvorfor er det «alltid» mest kutt i fisketid i sjølaksefiske når reguleringer foretas av myndighetene?
Vi skulle tru at formålet var å forskyve uttaket av vår felles ressurs fra sjø til elv, «skjult» bak føre-var prinsippet. Statistikken fra SSB er klar, det er nettopp det som har skjedd.
Er det riktig at tilreisende sportsfiskere sine interesser skal veie tyngre enn tradisjonelle lokale fiskere i sjø og elv? Og hvorfor er ikke klima- og miljøvernministeren opptatt av kutt i fisketid og sesong for turister i norske lakseelver? Når skal det rettes opp i den årelange forskjellsbehandlingen i reguleringene?
Det finnes jo lover og regler som slår fast at når våre felles ressurser er knappe, så skal vi som fisker og bor langs elvene, fjordene og langs kysten av Finnmark bli hørt framfor turister. Vi som representerer tradisjonelle, lokale rettshavere skal altså prioriteres framfor tilreisende fisketurister når det er «lite» laks.
Hva med å starte med å tilegne seg nok kunnskap om hva som egentlig utgjør de reelle truslene for villaksen? Det blir for ensidig å fortsette samme forvaltning med at det er oss sjølaksefiskere som er «predatoren» og fortsette å kutte i det tradisjonelle laksefiske i sjøen, samtidig som forvaltningen i elv har fått betydelig mindre kutt.
Når er det klart for kutt i fisketid og sesong for tilreisende fiskere i norske elver som virkelig monner?