Av Olav Berg Lyngmo
(KRONIKK): En prestemann ringte en gang fra Sør-Norge og hadde et «vanskelig» spørsmål. Et ungt par fra Finnmark hadde oppsøkt presten der sør for å få barnet hjemmedøpt. Paret ønsket å følge den tradisjonen de hadde i Sápmi, nemlig å ha dåp hjemme. Den presten hadde ikke hørt om hjemmedåp. – «Mener du velsignelse, altså en slags dåp uten vann?» spurte presten! – Jeg måtte forklare ham at hjemmedåp på ingen måte er å betrakte som nøddåp. En kristen dåp er den samme, uansett hvor den blir forrettet, enten det er i kirken, i hjemmet eller ute i en lavvo (sametelt) på Finnmarksvidda! Et år var det visstnok over 70 prosent hjemmedåp i Kautokeino.
Hjemmedåp forrettes av prest, klokker, predikant eller en annen som bekjenner seg til den evangelisk-lutherske tro. Liturgier for gudstjenester og kasualia i Kautokeino er godt kjent fra Alterboken av 1920, og kan samkjøres både på samisk og norsk. Det har vært vanlig med dåpsstadfestelse i kirken i etterkant. Det vil si at foreldre tar barnet med til kirken for å få dåpen stadfestet. Men mange har i den senere tid i nord forlatt Dnk på grunn av liberalteologien, og har derfor latt være å stadfeste i en gudstjeneste. Foreldre har jo dåpsvitner fra hjemmedåp, og i tillegg velges faddere. Flere frittstående forsamlinger med tidligere tilknytning til Dnk har nå egen kirkebokføring. I løpet av flere tiår har det vist seg at flere hjemmedåp ikke er blitt stadfestet. Dersom den døpte ikke har fått sin dåp stadfestet, blir en eventuell konfirmasjon regnet som stadfestelse. – (Om kirkebokføring av hjemmedåp etter at fødselsregistrene forsvant fra Den norske kirkes prestekontor, kan det vises til Rundskriv F-38-92 av 10. april 1992. Saks nr. 91/765 KiA fra KUF. Fisknes og Rafoss).
Samling – lohkan utenom det vanlige!
Det er alltid en glede å komme ut til mange familier i forskjellige sammenhenger. (Unntaket er selvsagt å komme med et dødsbudskap). Det kan være med storfamilien til stede. Oldingen, litt yngre folk, ungdommer og barn. Hovedspråket er samisk. Derfor er det vanligvis en tolk til stede! I en slik sammenheng kunne det bli mer enn dåp. Det begynte gjerne med salmesang, dåpspreken, dåp og salmesang. Deretter ble det forrettet «nattverd hos syke» for den gamle eller de gamle i huset. I nevnte liturgi kommer absolusjonen (tilsigelsen av syndenes forlatelse) først (1Kor 11,28), og deretter nattverd.
Etter hvert som tiden har gått, blir det færre prester av «den gamle skole» som kjenner Alterboken av 1920. Høymesseliturgien ble egentlig «ulovlig» fra 1. søndag i advent 1977. Makthaverne i Dnk klarte ikke å få overtaket på flere av de konservative menigheter i Nord-Troms og Finnmark. Den nye liturgien av 1977 var heller ikke blitt oversatt til samisk over natten. Biskop Arvid H. Nergård ble biskop etterpå, i 1979. Under et av hans mange besøk sa han at «dere kan beholde Alterboken av 1920 i 200 år!» – Fortsatt er sistnevnte alterbok i bruk i noen kretser. Det kommer vikarprester nordover som er fremmed for de gamle ordninger. De skal kanskje forrette soknebud/nattverd hos eldre som kjenner Den gamle norske kirke. Men vikarpresten forretter nattverd uten foregående absolusjon! Presten vet jo ikke bedre. Han kjenner ikke kirkehistorien og miljøet. Og når stedets faste prest kommer tilbake, blir han kontaktet av sine gamle soknebarn med følgende utsagn: «Jeg skulle gjerne hatt nattverd! Det som vikaren forrettet her, var fremmed for meg!» – Slik skjer fremmedgjøringen etter hvert som presteskapet fjerner seg fra det gamle.
En gang etter en slik «lohkan utenom det vanlige» oppsto det et problem som de minste satte stor pris på! Prestens bil var ikke den beste farkost. Det ble helt umulig å komme opp en bakke. Hva med slep og hjelp fra 8–10 kjørerein? – Nei, de hjelpsomme venner hadde en bedre løsning. De rullet ut gamle scooter belter i bakken, slik at problemet ble løst. Mange gode og kjære minner fra år i Kautokeino.
