(SPISS): Det var trist å høre biskop Olav Øygards årstale 2021. Der fører biskopen aktiv strid for kvinnelige prester. Talen legger opp til kirkesplittelse og vil i praksis føre til at gjenfødte kristne trekker seg bort fra Den norske kirke. Til slutt kan biskopen og hans prester bli sittende igjen med stemningssøkende kulturkristne. Man får såkalte kulturkirker med konserter, spill, dans og det noen av og til kaller magiske øyeblikk. Men det fører ingen til himmelen. Dermed har biskop Øygards kirker forfeilet målet som er å lede mennesker til sann omvendelse, syndenes forlatelse i Jesu Kristi blod og det evige liv. Man kan med andre ord sitte i kirken et helt liv og gå fortapt.
Når biskopen nå så helhjertet går inn for kvinnelige prester, skal man merke seg at slik har det ikke alltid vært. Han har selv gjort en 180 graders helomvending. Da biskopen var prest i Alta, var han ifølge predikant Henry Baardsen i Elvebakken Læstadianske menighet av den formening at Bibelen ikke åpner for bruk av kvinnelige prester. Øygard hadde da biskop Odd Bondevik som sitt forbilde som på den tiden var motstander av kvinnelige prester ut fra det som står i Bibelen. Da Bondevik endret syn, fulgte Øygard etter. En teologisk saltomortale. Han kom ned med beina i den liberale frafalne kirke. Og ble biskop. En av de viktigste forutsetningene for en prest som vil gjøre karriere i statskirken, er å bli politisk korrekt. Det er derfor ikke underlig at en politisk korrekt biskop nå sier at de til våren skal markere at det er 60 år siden Ingrid Bjerkaas ble Norges første kvinnelige pest. Så støtter han seg til at utviklingen går klart i retning av stadig større aksept for kvinners prestetjeneste i Den norske kirke.
–Som kirke skal vi legge til rette for kvinnelige presters tjeneste i vår kirke, skriver Øygard.
Hans argumentasjon er kun at stadig flere i en postkristen tid aksepterer kvinnelige prester. Biskopen spør ikke om hva Guds Ord sier. Han kommer ikke en gang i hu det han selv en gang har ment om kvinnelige prester. Biskopene snur kappen etter vinden.
Men slik har det ikke alltid vært. Biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland var den siste biskop mot kvinnelige prester. I et stort intervju fortalte den nå avdøde biskopen at han ikke hadde endret syn til fordel for kvinnelige prester. Han sa at kvinnelige prester er et brudd på Det nye testamentets syn og kirkens nesten 2000-årige tradisjon. Hele intervjuet med Nergård ligger ute Finnmarkshilsen og kan studeres der.
Et av de sentrale bibelavsnittene i denne sak finner man i Første brev til korintierne 14, 34–38:
«Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne sig, som også loven sier. Men vil de få rede på noget, da skal de spørre sine egne menn hjemme; for det sømmer sig ikke for en kvinne å tale i menighets-samling. Eller var det fra eder Guds ord gikk ut? eller er I de eneste det er nådd til? Tror nogen at han er en profet eller en åndelig, da skal han skjønne at det jeg skriver til eder, er Herrens bud. Men om nogen ikke skjønner det, så får han la det være.»
Guds Ord er klart. Og det var klart for alle i rundt 2000 år. Men i denne frafallstid er det nye ubibelske toner. Og Øygard dekker seg bak bispemøtets uttalelse i oktober som ifølge biskopen var tydelig på at kallet til prest gjelder både kvinner og menn.
Nergård var etter det Finnmarkshilsen forstår, av en helt annen formening. Hans utgangspunkt for motstanden mot kvinnelige prester var fra Johannes’ evangelium 20, 21ff:
«Liksom Faderen har sendt meg sender jeg dere… Det dreier seg her om et fullmaktsord til apostlene. Apostolatet er avsluttet, men apostolatets funksjoner fortsetter i kirken. Disse funksjonene er forkynnelsen av evangeliet, forvaltningen av sakramentene og utøvelsen av nøklemakten. Den augsburgske bekjennelse, Confessio Augustana, anfører da også nettopp dette skriftord om biskopens åndelige funksjoner. Dette er de samme funksjoner som en ordinert prest har i sin menighet, med andre ord lære- og hyrdeembetet. Augustana bekrefter dermed at apostolatets funksjoner fortsetter, selv om apostolatet som historisk størrelse er avsluttet.»
Lære- og hyrdeembetet er i klassisk bibeltro kristendom forbeholdt menn.
Biskop Øygard har en annen mening.
–Vi må stadig øve oss i å leve med uenighet både i denne saken, i ekteskaps-saken og i mange andre saker der vi har ulike syn! Det kirkelige fellesskapet er heldigvis ikke bygd på at vi mener det samme, men at vi tror på den samme Jesus Kristus! sa biskopen i sin tale.
Men her har nok biskopen gått seg vill i det kirkelige landskapet. Bibeltro kristne går ikke til kirke med kvinnelige prester eller prestinner. De holder seg borte fra slike prester fordi denne tjeneste er forbeholdt menn og kvinneprester er i strid med Guds Ord. Bibeltroende tør ikke sette seg opp mot Skaperen, slik staten, bispekollegiet og det nåværende folkeflertallet har gjort og oppfordrer til. Derfor er kvinnelige prester kirkesplittende, selv om biskop Øygard mener noe annet. Utviklingen har ført til at gammeltroende trekker seg tilbake. Menighetene overtar selv konfirmasjon, forvaltningen av sakramentene dåp og nattverd. Kirkene blir tomme hus eller konserthus for magiske begivenheter, dans og ukultur.
Men kirken skulle være et Herres hus til frelse og oppbyggelse. Når det blir noe annet, vil Den Hellige Ånd trekke seg tilbake. Dermed blir det heller ikke vekkelser og fornyelser. Kirken er som en avskåret blomst i en vase. Den visner fort og blir illeluktende før den til slutt kastes ut av alle. Det hjelper ikke om biskopen drar på tiggerferd for å få penger til vedlikehold av visne kirker. Før eller siden er de dømt til undergang.
Mange kirker er i sin fordums prakt som fine Mercedeser å se til. Men de har fått erstattet bilmotoren med en slitt vaskemaskinmotor. Man kan ikke kjøre noe sted om Mercedes-bilen er aldri så fin. Får du et ubibelsk budskap i kirken, fører det deg aldri til himmelens land. Det er alvoret for et menneske som har en himmel å vinne og et helvete å unnfly. Da er det bare Guds Ord fra Bibelen som kan frelse og føre deg til himmelens land.
Stakkars biskop som tør påta seg ansvaret for et forførende budskap og en forførende kirke. Det er som bibeltroende kristne vår plikt å be for biskopen i Nord-Hålogaland, at han må komme til sannhets erkjennelse, omvende seg og finne tilbake til den smale sti som leder til Himmelens land.
Vidar Norberg
