Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Ellen, Aslak og Iver bodde på slutten av livet på den gamle sykestua i Kautokeino, der bildet er tatt. Inga bodde i Máze, men brukte å besøke sine søsken.
Samisken deres var den klare Kautokeino-dialekten. La oss kalle språket for «bok-samisk». Et klart og tydelig språk! Hver gang vi møttes, ble det som et samiskkurs!
Søstrene snakket blant annet om livet deres som svant så fort. De snakket om oppholdet vinterstid inne på vidda i nærheten av Bávttajohka. Der varte kulden i ukesvis, ja, i flere måneder. Men første juledag på begynnelsen av 1990-tallet fikk de oppleve at det regnet i Kautokeino!
Når Ellen og Inga skiltes, og Inga skulle dra hjem til Máze, trøstet de hverandre med Ordet om syndenes forlatelse! De trodde og hadde det håp, at dersom de ikke møttes flere ganger her i tiden, skulle de møtes igjen på den andre siden! «Akk hvor salig det skal blive Når Guds barn får komme hjem», synger vi i en salme! (Nr. 159 i Aandelig Sangbok, samlet og utgitt av Den læstadianske menighet i Hammerfest, 1919).
I boken Kautokeino slekter – Samiske samlinger – Bind XIV, på side 261f. finner vi opplysninger om disse søsken.
Ellen Mikkelsdatter Buljo, «Mikkol Elle», 15.02.1896–18.02.2001.
Inga Mikkelsdatter Utsi Sara, «Mikkol-Iŋgá», 01.12.1904–23.08.2003.
Aslak Mikkelsen Sara, «Mikkol-Áilu», 03.08.1893–03.08.1996.
Iver Mikkelsen Sara, «Mikkol-Ivvár», 08.09.1899–31.05.1996.
Deres foreldre var: Enkemann Mikkel Michelsen Sara (Mikkol), f. 1848, gift 1889 med enke Marit Mikkelsdatter Hætta (1862–1961). Side 144.