(SPISS): Når året 2020 skal oppsummeres for Finnmarkshilsen, er det særlig et saksområde som har satt sitt preg på nettavisen. Det er samisk kristenliv. Gjennom mange historiske bilder med kommentarer har tidligere sogneprest i Kautokeino, Olav Berg Lyngmo, gitt et sjeldent innblikk i samisk kirke- og kristenliv. Det er bilder fra møter, gudstjenester og samlinger. Prester, tolker, organister og kristne samer er blitt presentert. En del av dem er gått bort.
Det velassorterte bildematerialet med kommentarer er viktige historiske dokumenter om samisk kristenliv. Det har sin naturlige plass om samisk kirkehistorie en gang skal skrives. Nå er litt mer av dette materialet tilgjengelig på Finnmarkshilsen.
I pressen er kristen kultur, tro og virke et forsømt område. Man skal lete lenge for å finne noe om kristelig aktivitet. Reportasje og nyheter fra kristent liv og virke blir forsømt.
Når man søker på «nettet», kan man finne alt mulig om sport, revy, konserter og verdslige arrangementer fra vår nåtid og langt tilbake. Men dessverre er det ikke så mye om kristenlivet. Dette skyldes kanskje også at man lever i en etterkristen tid, hvor den kristne tro går sterkt tilbake i befolkningen. Kommer det lek eller lærd som om noen år vil finne ut hvordan kristenlivet var, er det kanskje ikke alltid så mye å se.
Det var også dette Finnmarkshilsen hadde et lite håp om å gjøre noe med. Uventet dukket Olav Berg Lyngmos bildesamling opp og med gode kommentarer fra en prest som selv behersker samisk og har inngående kjennskap til samisk trosliv, tankemåte og kultur. Lyngmo utfører fremdeles prestetjenester i Kautokeino når han blir forespurt, selv om han ble fradømt kappe og krage.
Ennå er ikke alt materiale publisert. Og det er et berikende materiale som også er med på å løfte den samiske kultur og kristen tro i en sterk brytningstid mellom konservativ og liberal teologi, en tid hvor mennesker og «den offisielle statskirke» er i ferd med å forkaste og forlate Skriftens ord og kirkens 2000-årige tradisjon. Det samiske trosliv som Lyngmo presenterer, står for den klassiske kristentro helt fra Jesu disiplers tid og frem til vår tid. Det er en slik tro som fører mennesker på himmelveien.
Finnmarkshilsen forsøkte først å finne artikler om liv og virke hos Indremisjosselskapet i Finnmark. De hadde både bedehus, leirsted, ansatte og reisende predikanter. Mye av dette er nå avviklet og avhendet i Finnmark. Det er mye brakk mark. Indremisjonsselskapet er nå blitt til Normisjon.
Finnmarkshilsen har fått god hjelp av Willy Gryting som i en årrekke hadde både administrative og forkynneroppgaver med utgangspunkt i blant annet Kongsfjord, Hammerfest og Alta. Gryting har levert bilder med kommentarer om det som en gang var. For eksempel emissærer som slamret av sted med lokalbåter for å forkynne Guds Ord i små bygder i fjordene og fiskevær ute ved kysten. Der var det ikke mange andre som satte sin fot, men predikantene visste om sjelens verdi i et evighetsperspektiv. Det var for eksempel også mange som deltok i arbeidet med å rive «kirkebrakka» i Mehamn for å få materialer til leirsted på Kildesli i Tana. Målet var å vinne de unge for Kristus.
Rolf Ingvar Ruud, som også reiste for Indremisjonsselskapet i Finnmark, er i gang med å skrive sine memoarer, og der vil det trolig også bli litt om kristenlivet i Finnmark. Tidligere har predikant og nå avdøde Tormod Jenssen i Honningsvåg skrev sine upubliserte memoarer som gir et interessant innblikk i Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen.
Finnmarkshilsen presenterte i år også et portrett av den nå avdøde Leif Akselsen i Den indre Sjømannsmisjon. Der får man et godt bilde av en predikants liv og virke som det står stor respekt av.
I 2018 hadde Finnmarkshilsen den store gleden av å følge predikant Svein Hansen i Indremisjonsforbundet en ukes tid. Det var møljekalas på bedehuset Betania i Hammerfest. Der var det besøk, andakt og sang på gamlehjem i Hammerfest, Rypefjord og Kvalsund. Oppslutningen var ganske stor. Det var videre en reise fra Hammerfest til Lakselv, Karasjok og gjennom Finland forbi Enaresjøen i nesten 20 graders kulde i vintermørke til Kirkenes for å tale Guds Ord. Det ble reportasjer om en predikants hverdag og den store innsats som ytes for Guds rikes sak i en postkristen tid. Det var også interessant å se at det fortsatt er folk som til nesten alle døgnets tider ringer en predikants telefon, kanskje for den gode samtale eller sjelesorg og råd. Predikantene er også prester for mennesker enten det er korona eller ikke.
De læstadianske bevegelsene i nord har i lange tider vært et kraftsenter for kristen tro og livsførsel. Det har vært interessant for Finnmarkshilsen å skrive litt om Elvebakken Læstadianske menighet i Alta. De har tatt skrittet fullt ut i den digitale formidlingen av forkynnelsen. Etter at koronapandemien slo til, har de skaffet seg godt kamera og overfører på søndager sine gudstjenester på youtube. Det er både gode og oppbyggelige prekener og fin salmesang.
Det er interessant å se at Elvebakken Læstadianske menighet har sin egen konfirmasjonsundervisning hvor Luthers lille katekisme, forklaringer og viktige Gudsord fremdeles læres utenat. Det var Torbjørn Thomassen som sto for høringen, mens predikant Rolf Olsen sørget for konfirmasjonen den 7. juni. At læstadianerne selv konfirmerer sine ungdommer sier vel litt om at Den norske kirke ikke har denne bevegelsens tillit. Det vil kanskje føre til at de en gang i fremtiden også overtar utdelingen av nattverden. Også i Kjøllefjord er det en sterk læstadiansk menighet som har konfirmasjon.
En konfirmasjonstale i Masi kirke av sogneprest Bjarne Gustad i Kautokeino vakte stor oppmerksomhet i hele Norge da han gikk ut mot fosterdrap og homofili og kjønnsskifte. Det vakte også stor oppsikt da Finnmarkshilsen meldte og Altaposten viderebragte at biskop Olav Øygard fratok sogneprest Gustad konfirmantundervisningen og gav ansvaret til prost Egil Lønmo i Indre Finnmark prosti som i Ságat fortalte at han er positiv til å vie likekjønnede i Kautokeino. Man la merke til den sterke støtte som læstadianerpredikant Henry Baardsen i Elvebakken Læstadianske menighet gav til Gustad, og den formaningen som han skrev til biskop Øygard. Biskopen, som en gang var en konservativ prest, også mot kvinnelige prester, har gjort et stort sprang til den brede vei.
Det er også et håp at oppbyggelsesspalten i Finnmarkshilsen må få være med på å styrke og oppbygge troslivet blant kristne. Samtidig er det et ønske om at flere mennesker må bli frelst. Dette er menneskets viktigste anliggende. For det er en evig himmel å vinne og et helvete å unnfly. Det kan kun skje ved hjelp av det forsoningsverk som Jesus Kristus har fullbrakt på korset, da Han tok på seg menneskets synd og straff og forlikte det med Gud.
Så får man ved starten på et nytt år be om Guds velsignelse over liv og virke og menneskers frelse.
Et velsignet godt nyttår ønskes alle lesere.
Vidar Norberg
