Av Vidar Norberg
(BREV): Et av høydepunktene før i tia var juleselskapene i Vevika hos Otelie og Andreas Andersen. I likhet med søndagskaffeselskapene startet de i halv femtiden på ettermiddagen. De var for arbeidsfolk som var vant til å være tidlig oppe og tidlig i seng. Både menn, kvinner og barn.
Avstanden fra Værveien 112 til Vevika var ikke lang. Rundt 20 minutter, avhengig av vindstyrke, fokk og rokk. Vevika før i tiden var nesten på landet sammenlignet med tettstedet med butikker og fiskebruk. Fiskernes Bank, Nissen-kaia, Bomstads sjokolade, parfyme, blader og bok & papir og mye annet også. Så Irgens frisørsalong, Ditlefs butikk med tøyer og finstas, Nilsens kiosk, bakeri og elektro før Samfunnshus og Vevikvannet som ble tømt for lenge siden.
På toppen av Vevikbakken begynte nesten en ny «bydel» eller et nytt vær med Anna Leinans slåttejorder venstre side. Herfra så man mot Vevikneset om det var en månelys romjulskveld. Der ute lå det store Barentshavet, det til tider forferdelige Østhavet som brøt på med store bølger om det stormet, eller svake dønninger i sønnavind vel et halvt år senere.
Der bakken flatet ut, begynte de siste husene. Etter Bomstad var det fiskehjeller ut mot havet. Som en skog uten grener sto de langs veien helt til veien begynte å stige litt. Der var i alle fall sommerstid en liten snuplass ved de gamle telegrafbrakkene.
Så var man fremme ved huset til Otelie og Andreas Andersen. For det meste gulmalt i gamle dager. Buhunden Tutta var tatt inn for anledningen. Den var berømt for sin høylytte bjeffing, slik vakt- og gjeterhunder skal gjøre.
I gamle dager var det masse sne. Det første selskapsritualet var å svinge kosten og børste sneen av fottøyet. De fleste hus hadde en kald yttergang. Yttergangen i Vevika var spesiell. Juleveden var hugget og satt langs veggen i baljer. Det var rekved, kanskje fra de russiske skogene som hadde fulgt elver og hav før de rak inn i Mehamn-fjorden, ble plukket opp, sagd, hugget og lå klar som julebrensel. Det luktet av forra. En deilig velkomstlukt fra andre breddegrader enn Vevika på 71 grader nord.
Når man passerte entreen og åpnet kjøkkendøren, slo den deilige ovnsvarmen imot som en herlig sommerdag.
–Tante og onkel var alltid så gjestfrie, minnes Knut-Einar Norberg i Tennessee i USA.
Tante Otelie og onkel Andreas var bare titler, ikke slektsforklaringer. De var egentlig tante og onkel til Reidar Norberg. Men for et barn var det ikke noen forskjell på det.
Det var pyntet til jul med juleduker. Rett innenfor kjøkkendøra hang en stor juleplakat med vakkert bilde og ønske om god jul. På bordene var det juleduker. Kanskje hadde julegardinene fått en liten pynt også.
Speildørene, med vindu øverst, var åpne. Før i tia var det ofte slik at man ikke varmet opp stuene. Men til julefest var det varmt. Det sørget svartovnen på kjøkkenet for. Den var både til å fyre i, og man kunne til og med bake brød og kaker i steikeovnen. Ingen varme er vel så god som ved og kull i en svartovn. Selv om nordausten eller nordvesten med snødrev forsøker å presse inn kaldtrekken, så er det trekken fra skorsteinen som får siste ordet og får kullet rødglødende av varme.
Det var ikke bare-bare å få et pent juletre før i tia. De ble tidlig hugget på sørligere breddegrader og fraktet fra skog før de ble heist om bord i hurtigruta. Slamring og kanskje sjødrevs forskjønnet ikke trærne på den lange veien. Kanskje var de ikke helt prima vare heller. Men de var bedre enn gamle tiders einer. Noen brukte gran, andre foretrakk forra for den ryr ikke og holder seg lenger. Og der i stua i Vevika sto årets juleforra pyntet med glitter, kuler og stjerne høyt under taket. Så vakkert. Så fint å beundre et juletre. Og en furu.
Janne Norberg og Otelie Andersen utvekslet sikkert noen ord om julebakst, som på den tiden besto av sju sorter. Så var det stivede duker og alle andre gjøremål som skulle til for å skape den rette julestemning. Og julestemning var det.
Reidar og Andreas fant alltid tonen. Reidar arbeidet på Trygve Nissens fiskebruk og handel. Andreas var fisker. Praten gikk om kjente og ukjente, utvikling og avvikling, nye tider som følger gamle tider som svinner hen. Krig og fred.
En av Otelies spesialiteter var goro. Denne kjekslignende flate kaken stekt i jern, hver og en.
–Otelie kom alltid med ny servering. Litt senere på ettermiddagen så vi kanskje litt på fjernsynet som sto i TV-rommet, sier Knut-Einar.
Selv minnes jeg da vi satt i stua og lyttet til de mange fortellingene.
Etter kaffen var det ofte frukt som ble satt frem. Det var litt andre mengder enn det Andreas kjøpte til jul på 1930-tallet.
–Jeg kjøpte tre epler. Et til Otelie, et til Aina og et til meg, fortalte Andreas. Sønnen Andreas Andersen jr. (Bosse) var ikke ennå født.
Været var samtaleemne, også i et romjulsselskap.
–Jeg kan huske at det var så stygt vær at far satte meg i en kasse og dro den på kjelke inn til skolen i Mehamn, mintes Andreas.
Han hadde også sine jægerhistorier. Han begynte tidlig som skytter.
–Vi laget selv ammunisjonen. Jeg ladet geværet. Men ladningen var så svak at kula kom knapt ut av løpet, fortalte Andreas.
Men slik ble det ikke lenge. For jakt var i tillegg til fiske en attåtnæring i gamle dager. Kanskje var Andreas Andersen den siste virkelige jegeren som drev denne næring i Mehamn.
–Jeg husker at vi i jula fikk se reveskinnene som var stablet opp. De var tørre og fine. Jeg tok reven på snuten, sier Knut-Einar.
–Skinnene skal selges på auksjon i Oslo. Det blir pels til finere fruer, sa Andreas.
Og det var ikke bare rev Andreas hentet frem. En annen gang viste han en oter. De var pent flodd, tørket med flott glans i pelsen. Den hadde nok fått i seg mange fisker fra det kalde Nordishavet.
Andreas kunne fortelle om oterura i nærheten av Mehamn. Oteren går opp der, kanskje med bytte. Etter festmåltidet tar den seg sikkert en lur. Jegerne som visste hvor oteren holdt til, satt og ventet. Men oteren er en slu kar. Får den teften av jegeren, er det oteren som vokter på jegeren og kommer sjelden ut før jegeren har gått hjem.
Jeg har jo vært med Andreas på jakt noen ganger. Husker når kobben stakk sitt hode opp. Andreas gikk ned i knestående og skjøt. Han var veltrenet soldat i Varangerbaltaljonen frem til de ble dimittert da Norge kapitulerte for Hitlers vernemakt.
–Jeg husker når vi kom inn i yttergangen. Der var alltid hagla. Det var en tvistdott i løpet. Jeg tror også det var en spiker som den hang på, sier Knut-Einar.
Den musikalske delen av et hjemmeselskap kunne Andreas selv stå for. Han tok frem sitt trekkspill, en torader. Når det «bare» var søndagsselskap, og det var det mange av, kunne man for eksempel lytte til NRKs møteoverføring fra Indremisjonsselskapets storsal i Oslo eller en grammofonplate, for eksempel med «Lapp-Lisa» eller «Berlevågjentene». Begge kjente fra NRKs ønskekonsert.
Festdrikken i kristne familier var sjokolade, en bedre utgave av kakao. Otelie hadde laget fat med påsmurte brødskiver. Der var det kanskje rull og sylte, i alle fall var det det folk «sydde» til jul for å ha som pålegg i tillegg til alt det andre. Så også i Vevika. Og som det smakte.
Kraft fra et skikkelig kveldsmåltid kunne man kanskje trenge før man gikk ut i julenatten.
–Jeg husker at vinden blåste rundt huset når vi gikk, forteller Knut-Einar fra det langt varmere Tennessee.
Mor Janne hadde kåpe og far frakk. Sammen med barna gikk de baklengs fra selskapet og mot det første Bomstad-huset. Da slipper man å møte sne som med vindens hjelp forsøker å finne en åpen plass mellom frakk og skjerf eller lure seg så nært øregangene som mulig. Ved Bomstads sjå eller naust stanset man litt for å se om det var tare og tang på veien. For når det er uvær, tar sjøen den opp på veien som sitt lille visitt- eller julekort.
–Det var en gang vi skulle hjem fra selskap i Vevika. Knut-Einar satt på sparken med ansiktet vendt mot far og ryggen mot vinden. Jeg knyttet mitt skjerf rundt ansiktet på Vidar som satt med ansiktet mot været. Jeg lurte på om vi ville komme oss hjem. Det hendte det var sneskavler så vi ikke så veien. Det var ikke alltid at brøytebilen klarte å holde veien åpen. Nå var det hus vi kunne gått innom, men det gjorde vi ikke, minnes Janne Norberg.
–Vi skyndte oss hjem for å legge oss, sier Knut-Einar.
Nå er det lenge siden julelysene brant ned i Vevika. De siste juleselskapene var nok i første halvdel av 1970-tallet. Andreas fikk hjemlov 1981 og Otelie ble forfremmet til herligheten i 1987.
Historien om livet i Vevika er nok ukjent for de fleste i dag, selv om der var flere på juleselskap. Den ubrukte otersaksa står på Gamvik museum. Hagla har Laurits Olsen i Alta pusset opp.
–Den sprer ikke mye. Det var en veldig god børse til Andreas bruk, sier Olsen som er en dyktig jeger opprinnelig fra Burfjord hvor hans tante Otelie kom fra.
Gorojernet, av den typen som legges på svartovnen eller elektrisk kokeplate, flyttet fra Vevika til Bergen og siden til Oslo. Den sørget for goro også i de finske skoger. Nå har gorojernet adresse i Jerusalem. Også der har det spredt sin liflige duft av ei anna tid.
Ennå i denne tid kan nordlyset flamme storslagent over himmelhavet, Nordishavet og Vevika mens stjernene funkler. En av dem er kanskje litt klarere enn de andre, akkurat som stjernen som ledet de vise menn til Jesusbarnet i Betlehem. Juleselskapene i Vevika ble holdt på grunn av Jesu fødsel. I det ytterste Norden var det noen i et lite hus som hadde samme opplevelse som de vise menn.
Jeg blar opp i Andreas gamle, slitte Nytestamente og leser fra Matteus 2, 1–2:
«Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’ dager, se, da kom nogen vismenn fra Østerland til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som nu er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbede ham.»
