Av Axel Remme
(PREKEN): 3. søndag. i adventstiden: Matt. 11, 2–10. (Botens adventssøndag)
Her ser vi det troen fremfor noe er opptatt med, nemlig det å ha visshet om hvem Jesus er.
Det er troens sak nr. 1. Den må være trygg på sannheten om Jesus. Troen slår seg aldri til ro med usikkerhet om hvem Han er. Alt beror på dette, om jeg kan holde fast på at Jesus er den Han sa seg å være. Derfor sendte Johannes dette spørsmål til Ham: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Slik spør en Kristus-troende om det viktigste.
Den som tror, trenger iblant ny bekreftelse, endog på de mest essensielle spørsmål vedrørende Jesus. Det er verken vantro eller tvil, men den kjempende tros livsytring, som selv den mest klarsynte og bibelkyndige kan måtte etterspørre.
Her var det den ensomme, lidende Jesus-troende som spurte slik. «Er du den…?» Kan jeg holde fast på det? Og si til meg selv, det som jeg har vitnet om for så mange: «Se der Guds Lam som bærer verdens synd.» Det er ikke tvilens, men troens spørsmål vi hører her. Og det er heller ikke den vankelmodige eller veike tro, som spør slik. Men den tro som reflekterer, som kjemper, som anfektes, som undres og grunner.
Å eie det rette svar på spørsmålet om Jesus Messias, verdens frelser, er det som gir, bygger og bevarer troen. Vissheten om det, styrker tilliten til hele Skriften. Den troende er stadig opptatt med spørsmålet om Jesu guddom og Hans løfter.
Døperen tenkte på det profetiske ord når han spurte slik. «Den som skal komme», vitnet både Moses, Salmene og profetene om. Det er Ham troen dveler ved, regner med og venter på. Hvem Han er, det er Kristus-troen opptatt med. «Den som kommer» kan en bl.a. lese om i Salme 96,13; 118,26 og Dan.7,13. Så Johannes var i Skriften med sin tro og tanke når han spurte slik.
Den som tror, går til Jesus med dette grunnleggende spørsmål. Johannes kunne ikke komme selv. Men han sendte «bud med sine disipler og spurte Ham». Han var ikke i tvil om hvem han måtte spørre om dette og henvendte seg til den rette. Det ble gjort ved andres hjelp.
Dette minner oss om at vi kan gå til Jesus for andre. Vi kan være budbringere, hjelpere og be for dem. Johannes’ disipler brakte budet. Dermed tok de omsorgs- og sjelesørgeransvar. Deres oppgave var ikke å gi svaret, men å formidle det. Svarene på trosspørsmålene må vi få hos Jesus. Ved Hans ord, som vi skal bringe videre. Ikke ved egne tanker og meninger. Her er aktuell veiledning. Våre trosspørsmål må gis rett adresse. Svarene må hentes hos Den Allvitende, det vil si i Bibelens ord. Det skal ikke være menneskers tanker eller tidsriktige meninger.
Den vantroende vender seg andre veier enn til Skriften med slike spørsmål. Men den troende går til Jesus, til Hans ord. Han vet hvem som er autoriteten. Derfor spør han Jesus og hører på Ham. Feilen og faren i dagens teologiske situasjon og debatt er at en så lite spør etter og bruker Herrens ord når en søker å få klarhet i hva en skal tro og mene. Enten det gjelder guddommen, Hans hellige bud, frelsen og de mange forhold i livet, som f.eks. ekteskap, abort, homofili, penger, offer og ansvar for Guds rike med m.m. I stedet unngår en å vende seg til eller å vise til Guds ord, men fortier eller bortforklarer det. En vil helst ikke høre referert hva Bibelen sier og formaner oss til. Men den som vender seg til Jesus, får de sanne svar og den rette hjelp. Det er troens tegn og handling, som fører til lys og trøst.
Det var da «Johannes i fengslet fikk høre om Messias’ gjerninger», han måtte spørre Ham nærmere om dette. At dette førte til et slikt initiativ, kan virke underlig. Men uvirksomheten og tilsidesettelsen i fengslets ensomhet gjorde at hans sjelstilstand var en blanding av skuffelse og utålmodighet. Jesu virkemåte svarte kanskje ikke helt til det bilde Han bar på av Messias’ gjerninger. (Matt.3,12) Hvor ble det av dommen over de onde myndigheter som hersket i landet? Og hva med det synlige Guds herredømme?
Våre tanker om hvordan Jesus burde handle, kan også for oss bli en prøve. Vi kjenner godt spørsmålet: «Hvorfor skulle dette skje?» «Hvor er Guds kjærlighet og makt nå?» «Hvordan kunne Den Allmektige la disse onde ting hende?» Ofte når en opplever noe tungt og smertelig, spør en slik. Eller når en hører om Jesu gjerninger andre steder: «Hvorfor skjer ikke disse store og gode ting også hos oss?» Vi har da bedt om det og ventet på det så lenge.
Jesu svar på troens spørsmål om Messias.
«Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser.» Jesus svarte altså at de skulle fortelle det som skjedde ved Ham, de mektige gjerninger og tegn. Disse ville døperen kjenne igjen fra det som var talt om Messias, bl.a. hos profeten Jesaia. (11,2; 35,5–6; 61,1)
Lukas beretter at da Johannes’ disipler kom med hans spørsmål, «nettopp da helbredet Jesus mange for sykdommer og plager og onde ånder, og til mange blinde ga Han synet.» Likeså minte Jesus om, at «evangeliet forkyntes for fattige.» «Fattige» er her ikke minst slike som føler på sitt store åndelige behov og sin mangel. Nå ble de ikke forbigått som før, men regnet med og fikk høre gledens budskap. Det svaret døperen trengte å få, var altså det de så skjedde ved Jesus.
«Vi husker Han sa en gang: De gjerninger jeg gjør, vitner om meg». Med sine stadige undergjerninger bekreftet Jesus sin guddomsmakt.
Han svarte dem altså ikke med taushet eller med bebreidelser, men viste til følgene av sin virksomhet. Døperen skulle kjenne Ham på fruktene, både forkynnelsen og gjerningene.
Dette stadfester at de sanne svar på åndelige spørsmål har vi i Guds ord og i forkynnelsen av Jesu liv og gjerning. Vi skal fortelle videre om Hans undergjerninger og bringe Hans ord. Det er ikke slik at noen kan bli rett åndelig orientert om Ham uten å høre og ta imot Hans ord. «Visdom til frelse» ligger i troen på Jesus Kristus, Hans ord og gjerning. Ved å meddele og ta imot det blir vi åndelig opplyst. Her er hemmeligheten til den åndelige forstand.
«Gå og fortell», var Jesu beskjed til døperens disipler. Det var som en minimisjonsbefaling. En ordre fra Herren selv. Den gjelder også i dag. For det er fremdeles noen som trenger dette svaret. Søstre og brødre som har mistet «troens klare blikk på Jesus» og strever med spørsmål. Mange er blitt alene og opplever at ensomheten tynger. De trenger noen som ber for seg og sammen med seg. Mennesker som kan bringer deres behov frem for Jesus i forbønn. Noen har ikke mulighet til å komme til den kristne forsamling, slik mange har det. «Gå og fortell», sa Jesus.
Døperen Johannes var det særlige Guds sendebud, som profeten Malaki (3,1) forkynte skulle komme og bane vei for Messias. Han som var sendt av Gud for å være «budbærer» for Jesus, trengte nå at noen bar budet fra Jesus til seg. Det viser at også den sterke og erfarne i troen kan måtte be om hjelp til å få lys, veiledning og trøst.
Det er advent. Den tiden budskapet om Jesu komme ofte lyder. Han som vi snart skal minnes, kom til verden, Guds Sønn, skal komme igjen. Fortsatt gjelder det løftet fra Ham som Han avsluttet åpenbaringen, Skriften, Bibelen med: «Se, jeg kommer snart!»
