Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): «Vet du hvorfor gleden er i meg», spør en ukjent forfatter i en av våre nyere barnesanger. Svaret er enkelt: «For jeg har Jesus Kristus.»
Dette er også mitt vitnesbyrd. Svein Granerud sammenlignet i en tale gleden i Herren med en stille understrøm i en elv, som er der uavhengig av alle krusninger og bølger på overflaten. Slik opplever også jeg den kristne gleden.
Men det har ikke alltid vært slik. Tidligere i mitt kristenliv var det heller motsatt. Da opplevde jeg heller gleden som noe skiftende – sammenlignet med bølgene som forandret seg med vinden. I alle fall var gleden mer avhengig av ytre omskiftninger i kristenlivet. At det er blitt annerledes nå, kommer ikke bare av at jeg har fått et mer stabilt følelsesliv med årene. Men det har noe med gledens grunn å gjøre.
Som det følelsesmennesket jeg er, har det ikke alltid vært like lett å se bort fra hvordan jeg følte det i forbindelse med min frelsesvisshet. Og gleden har en nøye sammenheng med den. Er frelsesvissheten borte, er også gleden det. Som Rosenius skriver i sangen, har jeg og lært å bygge min frelsesvisshet på nåden i Guds hjerte. Og da er også gleden der.
Og når gleden er der, uavhengig av mine følelser, blir også gleden en styrke som er med å holde meg oppe på tross av livets mange omskiftelser.
