Av Vidar Norberg
(NYTT): Rudolf «Rudi» Sinnreich startet sin livsvandring i Berlin den 11. september 1919. Han vokste opp i en tid da den europeiske kulturs høyborg var i ferd med å rives ned av nazismen. Sinnreich ble som en ung mann vitne til fremveksten av Adolf Hitlers tredje rike.
Sinnreich var det man i holocaust-terminologien kalte for et tidsvitne, en som opplevde nazismen på marsj fremover. Han fortalte om Hitlers bok «Mein Kampf» som ingen tok alvorlig, men som utover 1930- og 40-tallet gradvis ble satt i verk. Jøder fikk forbud mot å møtes i grupper. Det var grønne benker for tyskere og gule benker et stykke unna merket «kun for jøder», hvor ingen turte sitte.
Sinnreich arbeidet den gang i glass- og porselensfirmaet Gebrüder Schachmann i Berlin-Mitte. De hadde i sin velmaktstid 30 ansatte, men under nazismens kvelertak ble antallet redusert til de to eierne Wilhelm og Leopold Schachmann og Sinnreich. En dag kjørte han hjem med firmabilen. Neste dag fikk han et forferdelig syn. I gatene lå det armer, hoder og kroppsdeler. De var ikke fra mennesker, men fra utstillingsdukker i forretningene. Synagoger ble brent, butikker plyndret, jøder arrestert og drept. Det hjalp ikke at de to jødiske eierne av firmaet stilte ut sine tyske æresbevisninger og medaljer fra den første verdenskrig. Eierne ble tatt med av nazistene, og Rudolf Sinnreich så dem aldri mer. Mange ble arrestert etter krystallnatten fra 9. til 10. november 1938. Den innledet en lang reise for Sinnreich. Da han kom hjem, hadde hans mor Josefa pakket kofferten og sendte ham av sted til noen venner. Billetter som skulle bringe ham med toget til slektningene i Ungarn, var alt kjøpt. Men heller ikke der kunne man fatte rekkevidden av Det tredje rikets vekst, og Sinnreich reiste senere tilbake til Berlin, med de farer det innebar.
Sinnreich fortalte at jødene frem til 1. september1939 fikk lov til å reise ut av Nazi-Tyskland. Det var lange køer utenfor ambassadene for å få visum, men det var nesten ingen som ville ta imot jødene. Etter at krigen mot Polen brøt ut, var det slutt på utreisemuligheten. Jødene var fanget i Det tredje riket.
På den tiden hadde Tyskland og Danmark et utvekslingsprogram for studenter i landbruk. Rudi Sinnreich og Jenni Weissgerber fikk landbruksplasser og reddet livet da de 27. juli 1939 flyktet med tog til Warnemünde, med båt til Danmarks sydligste punkt Gedser og med tog til København. De arbeidet blant annet på en gård i Frederikssund, Galsgaard gartneri og senere Landsledsgaard på Møn.
Nazistene satte også sine jernheler på Danmarks jord 9. april 1940. I 1943 lekket det ut informasjoner om en forestående arrest av jøder. Klokken to om natten den 2. oktober banket det på døren. Politiet i Stege på øya Møn varslet om at tyskerne var begynt å arrestere jødene. 24-åringen og hans 23 år gamle gravide kone Jenni søkte tilflukt i en bitte liten jordhule i åtte dager, før de fikk hjelp av Falkstasjonen i Stege. Ofte fortalte Sinnreich om hvor godt danskene organiserte jødenes flukt fra Danmark til Sverige. Med lastebil ble de en stormfull natt hentet og siden kjørt til en villa i skogen i Faksebukten. Neste natt møtte de skipperen, han som stadig så nervøst på klokken i stormen, som var så sterk at seilene tidvis måtte ned. Foran dem lå en hvit stripe i Køgebukten. Det var lyskasterne fra de tyske krigsskipene som sveipte så tett at det var umulig å passere blokaden uten å bli oppdaget. Heller ikke jødene i Danmark skulle ikke slippe unna den industrielle utryddelsen.
Fiskeskipperen sjekket klokken, satte full fart på hjelpemotoren og kurs rett mot de tyske skipene. Da ble lysene slukket. På det gitte tidspunkt var det avtalt at britiske krigsfly skulle komme på tokt langs Danmarks kyst. Da smatt danske båter med jødene forbi. Igjen ble Rudi Sinnreich reddet, også da skipet gikk på grunn og de morset SOS mot Falsterbo fyrtårn. De fikk et svar, og det var «hjertelig velkommen til Sverige».
I Broby bodde familien Sinnreich i sju år og fikk venner for livet. De fikk også tilbud om statsborgerskap både i Sverige og Danmark, men veien gikk om Marseille i Frankrike til fedrenes hjemland, staten Israel, som var under oppbygging etter krigen. De gikk av skipet i Haifa.
I Israel spilte Rudi Sinnreich i politimusikken. Som enkemann ble Sinnreich gift igjen. Sammen med Maren Sinnreich fra Danmark var de ofte å se på mandagsmøtene på Bet Norvegia i Jerusalem. Der fortalte Sinnnreich om nazismens gru.
Artikkelen er fra en tidligere utgave av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il