Av Ingar Gangås
(OPPBYGGELSE): Vi kan alle se for oss hvordan faren må ha ventet og lengtet etter den bortkomne sønnen.
Da han fikk se ham langt borte, skyndte han seg og sprang ham i møte, kastet seg rundt halsen på ham og kysset ham. Han ble kledd i «den beste kledningen», fikk ring på hånden og sko på føttene, og gjøkalven ble slaktet (Luk 15:22–23).
Slik venter Gud på enhver synder – om Han kan få ta av oss våre filler og kle oss i «frelsens drakt» – den Han vant oss på Golgata!
Da Jesus skulle feire påske med disiplene sine og «visste at Hans siste time var kommet da Han skulle gå bort fra denne verden og til Faderen», så står det videre i Johannesevangeliet et underlig ord om Jesu kjærlighet til sine disipler: «Og som Han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket Han dem til det siste» (Joh 13:1b).
Å, hvilken rikdom det ligger i dette uttrykket! Det betyr at Jesus elsket dem inntil enden, inntil målet var nådd for hver enkelt av dem. Og da Han utåndet på korset var målet nådd og frelsen fullført for Ham og den stedfortredergjerning Han hadde tatt på seg. Han elsket oss «inntil enden». Dette uttrykket rommer mer enn vi kan fatte. Han elsket oss til det fullkomne, til det ytterste.
Det oppfylles på deg når du kommer til «sannhets erkjennelse» og blir «født av Gud», med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender (Heb 12:2). Den som hviler der, i Jesu fullkomne kjærlighet, blir bevart inntil enden!
Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium nr. 5/2020. Oppbyggelsesbladet er er gratis og kan bestilles fra fredrik_heian@hotmail.com. www.nll.no
